Punktene (a) og (b) nedenfor tyder på at avisene i for liten grad korrigerer hverandres presseetiske feil. I så fall forsterker dette det usunne maktforhold, at en avis kan la være å trykke presseetisk kritikk mot seg selv fra andre enn offeret (inkludert å kreve endringer i kritikken for å trykke den), eller forandre kritikken uten å spørre den som har skrevet kritikken (jfr. avsnitt 7 og 8.2 i link). Presseetisk kritikk av en avis bør selvfølgelig redigeres av en annen instans enn avisen selv (jfr. avsnitt 8.3 i link).
Jfr. avsnittene 1, 4 og 5 i link:
(a) Pga. Aftenpostens behandling av vårt leserinnlegg om 2002-kommentaren om Galtung, prøvde vi i 2003 forgjeves å få trykt innlegg om dette, i først Dagbladet og så Klassekampen.
(b) Etter et intervju med Hegge i Dagbladet i 2004, hvor Hegge gjentok Møte-anklagen (jfr. (1b) og (1c1) i e-posten) med en halvsannhet, prøvde vi forgjeves å få trykt et innlegg i Dagbladet, først på debattsiden og deretter i Kort og godt. Hegge hadde da presentert bl.a. Møte-anklagen i store oppslag i tre forskjellige aviser, jfr. (1c1) i e-posten.
Kommentarer
Legg inn en kommentar