Fem e-poster til Harald Stanghelle
Merknad: En kan godt droppe å lese e-postene nr. 3, 4 og 5 nedenfor, siden e-posten 17. januar 2024 (link) er en lett revidert versjon av dem.
E-POST NR. 1 (12. oktober 2023) (tittel: Johan Galtung):
Harald Stanghelle
Alt i denne e-posten fra Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen, er dokumentert i linker (f.eks. e-postene fra Thorvik til deg 12. og 14. oktober, jfr. link).
Om historien før dine ord om Johan Galtung i minneordet (link) om Per Egil Hegge:
(1) Vi hadde lest 4 artikler av Hegge i Aftenposten, hvor han anklaget en venstreorientert mann (Gudmund Hernes i 1999 (link), Johan Galtung i 2001 (link) og 2002 (link), og Helge Ingstad i 2010 (link)) for uetterrettelighet. Artikkelen i 2002 inneholdt 3 anklager mot Johan Galtung, slik at det var i alt 6 anklager i de 4 artiklene.
(1a) En kan skille mellom tre typer feil - definitive feil (dvs. antakelser som beviselig er uriktige), åpenbare feil (dvs. antakelser som vi ikke kan motbevise, men som åpenbart er uriktige), og feilslutninger (dvs. antakelser som er definitive eller åpenbare feil, de er ikke formulert eksplisitt, men framstillingen gir leserne inntrykk av at de er riktige).
(1b) Følgende oversikt viser at det var minst 17 slike feil av Hegge i de 6 anklagene (dvs. de 4 ovennevnte artiklene) (jfr. link):
År for og navn på anklagen | Anklaget | Defi-nitivefeil | Åpen-bare feil | Feil-slut-ninger | Sum |
1999 - Drosje | Gudmu-nd Hernes |
| 1 | 1 | 2 |
2001 - Hiroshi-ma | Johan Galtung |
| 1 |
| 1 |
2002 - USA | Johan Galtung | 1 | 1 |
| 2 |
2002 – al-Qaida | Johan Galtung | 4 |
| 2 | 6 |
2002 - Møte | Johan Galtung | 1 |
| 1 | 2 |
2010 - Apacher | Helge Ingstad | 3 |
| 1 | 4 |
Sum |
| 9 | 3 | 5 | 17 |
(1c) Jfr. link: I 4 av de 6 anklagene var den anklagede klart uskyldig i det han ble anklaget for (inkludert at Helge Ingstad hadde gjort en annen og mye mindre feil enn Hegge påstod, Hegge må ha vært klar over at han ikke hadde gjort det Hegge påstod at han hadde gjort). Om de 2 resterende anklagene:
(1c1) Om Møte-anklagen mot Johan Galtung i 2002 (link): Johan Galtung hadde sagt det Hegge sa at han hadde sagt, men bl.a. det at dette var en humoristisk (og kort) historie, og en definitiv feil og en feilslutning i Hegges framstilling, ga et urealistisk inntrykk av saken.
Den definitive feilen og (mindre klart) feilslutningen, hadde Hegge presentert tidligere i et innlegg i Klassekampen i 2002 (link).
En halvsannhet i et intervju med Hegge i Dagbladet i 2004 (link), ga vel mange lesere en enda mer urealistisk feilslutning (jfr. merknaden sist i kommentaren til Møte-anklagen i link).
(1c2) Om USA-anklagen mot Johan Galtung i 2002 (link): Temaet er diskutable grader av realisme i det Hegge og Johan Galtung sa, og i Hegges referat av hva Johan Galtung sa. Begrunnelsen for Hegges anklage, inneholdt en definitiv feil og en feilslutning.
(2) Hegge hadde vært urimelig negativ mot venstreorienterte også i følgende tilfeller:
(2a) Egil "Drillo" Olsen i 1994 (link)
(2b) Johan Galtung i en fødselsdagsomtale (70 år) i 2000 (et brudd på den gode skikk at fødselsdagsomtaler bør være vennlige) (link)
(2c) Gudmund Hernes i 2003 (link)
(3) Hegges valg av ofre var de fineste blomstene. De 4 ovennevnte venstreorienterte mennene, innebærer at den beste æresbevisning en venstreorientert mann vel kunne få, var å være blant Hegges ofre.
(4) Jfr. link: To (tre) dager etter den ovennevnte 2002-kommentaren om Johan Galtung, trykket Aftenposten en nedsettende personkarakteristikk av Johan Galtung (Gudmund Hernes), øverst på en side i fet skrift. (Seinere i samme måned inneholdt en artikkeltittel en svært nedsettende personkarakteristikk av Knut Løfsnes, unødig ut fra artikkelens innhold.)
(5) Jfr. link: Halvor Tjønns anklage mot Johan Galtung i en Aftenposten-artikkel i 2012, var Johan Galtung klart uskyldig i.
I tillegg gjentok Tjønn Hegges ovennevnte al-Qaida-anklage (som inneholdt 4 definitive feil og 2 feilslutninger, jfr. (1b)), som Johan Galtung var klart uskyldig i. Dette hadde vi påvist i et leserinnlegg i Aftenposten (link).
(6) Hegges kommentarer til ml-bevegelsen (antakelig før de ovennevnte kommentarene), som du nevner, har vi ikke lest. Det er også lenge siden vi leste Aftenposten.
(7) Vi sendte leserinnlegg til Aftenposten om 3 av de ovennevnte artiklene (om Johan Galtung i 2002, Helge Ingstad i 2010, og Tjønn om Johan Galtung i 2012), jfr. avsnitt 7 i link. (Etter fødselsdagsomtalen av Johan Galtung i 2000, sendte Thorvik et brev til sjefredaktøren om den og 1994-kommentaren om Egil "Drillo" Olsen, jfr. (2a) og (2b), med kopi til Hegge (link).)
(8) Aftenpostens behandling av leserinnleggene våre, var skamløst maktmisbruk, som ble forsvart med bl.a. åpenbare løgner (jfr. avsnitt 7 i link). For eksempel (link) endret Aftenposten tittelen på vårt første leserinnlegg om Helge Ingstad uten å spørre, fra "Feil av Hegge om Ingstad" til "Helge Ingstad fant ikke apachene". Dermed så det ut som om innlegget vårt støttet Hegges løgn om Helge Ingstad. Dette ble forsvart med den åpenbare løgn at Aftenposten "så [ikke] på det som en kontroversiell endring". Slikt - å skifte en overskrift på et innlegg, åpenbart for å skjule for leserne at en journalist har løyet om at en mann har gjort noe alvorlig galt, og gi inntrykk av at innlegget støtter løgnen - kan en avis altså gjøre, uten å bli felt i PFU (jfr. (9) nedenfor). Vi fikk trykt et leserinnlegg om denne tittelendringen på et mindre lest sted i Aftenposten, men betingelsen for å trykke det, var skamløst maktmisbruk.
(9) Ved ulike anledninger prøvde vi forgjeves å få leserinnlegg trykt i Dagbladet og Klassekampen (link), og å klage til PFU (link). Vi burde ha gjort begge deler mer enn vi gjorde. At det vi gjorde var forgjeves, viser forhold som er svært annerledes enn de bør være, jfr. f.eks. (8). En viktig årsak til dette, er antakelig usunne maktforhold (link og link).
(10) Kort sagt:
(10a) Det er mulig vi overvurderer norsk presse (slik vi før alt dette overvurderte Hegge og Aftenposten), men vi tipper det ovennevnte - som minner om Joseph McCarthys virksomhet i USA (link) - er blant de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie.
(10b) En viktig årsak til at slikt kan skje, er antakelig usunne maktforhold (link og link).
Dine ord om Johan Galtung i minneordet, er altså eksempel nr. 8 på en anklage mot en venstreorientert mann, og nr. 6 mot Johan Galtung, for uetterrettelighet.
(11) Spesielt med din (og Hegges) anklage, er at du ikke sier noe om hva du/Hegge sikter til. Det vil si at ingen eller få - ikke vi, kanskje heller ikke Johan Galtung - aner hva du sikter til. Og når Thorvik 14. oktober spør hva du sikter til, svarer du ikke.
(12) Anklagen din er alvorlig. Den er innenfor eller i nærheten av definisjonen av en ærekrenkelse i store norske leksikon (jfr. link): "Ærekrenkelse er en handling som krenker en annens æresfølelse, eller er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette en annen for hat, ringeakt eller tap av tillit som hen har behov for i sin stilling eller næring."
(13) Din kombinasjon (en ærekrenkelse e.l. uten konkret innhold) og ditt manglende svar til meg, innebærer: Den eneste måten omverdenen kan få sjekket ærekrenkelsen e.l. på, er om Johan Galtung selv spør om hva du sikter til, og så kommenterer dette. Du er selvfølgelig klar over at Johan Galtung (så vidt vi vet) aldri har svart på kritikk i Aftenposten. Resultatet så langt er dermed en ærekrenkelse e.l. som omverdenen ikke aner hva dreier seg om, og ikke kan sjekke.
(14) Hvis dette blir det endelige resultatet, vil det være ditt ansvar, og uakseptabelt:
(14a) Det som påvirker omverdenen (og dermed også Johan Galtung), bør omverdenen kunne sjekke (bl.a. for at omverdenen skal kunne sjekke om omverdenens makt overfor Johan Galtung blir riktig brukt).
Dette er i tråd med punkt 1.3 i Vær Varsom-plakaten (jfr. link): "Pressen (....) kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene."
(14b) Den som påvirker omverdenen (ikke Johan Galtung), har ansvaret for at omverdenen kan sjekke påvirkningen (bl.a. fordi påvirkningen er ansvaret til den som påvirker, ikke Johan Galtung). Dette er et eksempel på at en ikke bør kunne gi noen et ansvar, ved å begå en urett mot vedkommende.
Dette er i tråd med det følgende av advokatfirmaet Danielsen (jfr. link): "Ved vurderingen av om det foreligger en rettsstridig æreskrenkelse er en sentral vurdering hvorvidt det er en usann ærekrenkelse eller om innholdet i ytringen er sannferdig. Dersom det hevdes at ytringen er sannferdig er det den som har fremmet ytringen som må føre bevis for at beskyldningen er sann."
(14c) PFU skriver om Vær Varsom-plakaten (jfr. link): "De etiske normene og den selvjustis som pressen driver, er i første rekke [vår understrekning] ment å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet." Dette er i tråd med det følgende:
(14c1) Pressen har en usedvanlig makt til å gjøre en usedvanlig viktig urett - ufortjent "skadelig publisitet". For å minimere misbruk av denne makten, er det en selvfølge at ikke bare pressens ofre (som helst vil unngå å diskutere sin person offentlig, kanskje bl.a. fordi offeret vet at om en forsvarer seg, vil en antakelig bli utsatt for enda mer urett), men også omverdenen, bør kunne sjekke pressens maktutøvelse.
(14c2) Dette sitatet markerer alvoret ved både
det ovennevnte Hegge/Tjønn/Aftenposten har gjort (og det Dagbladet/Klassekampen/PFU har latt være å gjøre), og
det du har gjort -
skrevet en ærekrenkelse e.l. mot Johan Galtung,
som Hegge/Tjønn/Aftenposten jfr. det ovennevnte har gjort stor urett mot tidligere, og
hvor den eneste begrunnelsen er en framstilling av Hegges troverdighet som er den motsatte av sannheten (i hvilken grad du kjente sannheten om Hegges troverdighet, er ukjent for meg) (i en rimelig verden ville du selvfølgelig kjenne den, og sjefredaktøren ville ha sørget for at Hegge ikke svekket sin troverdighet mer enn en gang, og det ville selvfølgelig ha vært det beste også for Hegge).
Vi foreslår derfor at du svarer på spørsmålet 14. oktober, dvs. oppgir dine/Hegges kilder.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
E-POST NR. 4 (10. desember 2023) (tittel: Johan Galtung):
Harald Stanghelle
Nedenfor er en ny versjon av e-posten vi sendte til deg fredag. En nevneverdig endring: I punkt (5) har vi strøket "som inneholdt 4 definitive feil og 2 feilslutninger", for å unngå det feilaktige inntrykk, at Tjønns gjengivelse av al-Qaida-anklagen inneholdt alle de 4 definitive feil og 2 feilslutninger, som Hegges opprinnelige al-Qaida-anklage inneholdt. Tjønns gjengivelse inneholdt bare anklagens hovedpoeng, dvs. feilslutning 3 i link.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Ny versjon av e-posten:
Harald Stanghelle
Alt i denne e-posten fra Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen, er dokumentert i linker (f.eks. e-postene fra Thorvik til deg 12. og 14. oktober, jfr. link).
Om historien før dine ord om Johan Galtung i minneordet (link) om Per Egil Hegge:
(1) Vi hadde lest 4 artikler av Hegge i Aftenposten, hvor han anklaget en venstreorientert mann (Gudmund Hernes i 1999 (link), Johan Galtung i 2001 (link) og 2002 (link), og Helge Ingstad i 2010 (link)) for uetterrettelighet. Artikkelen i 2002 inneholdt 3 anklager mot Johan Galtung, slik at det var i alt 6 anklager i de 4 artiklene.
(1a) En kan skille mellom tre typer feil - definitive feil (dvs. antakelser som beviselig er uriktige), åpenbare feil (dvs. antakelser som vi ikke kan motbevise, men som åpenbart er uriktige), og feilslutninger (dvs. antakelser som er definitive eller åpenbare feil, de er ikke formulert eksplisitt, men framstillingen gir leserne inntrykk av at de er riktige).
(1b) Følgende oversikt viser at det var minst 17 slike feil av Hegge i de 6 anklagene (dvs. de 4 ovennevnte artiklene) (jfr. link):
År for og navn på anklagen | Anklaget | Defi-nitivefeil | Åpe-nba-re feil | Feil-slut-ninger | Sum |
1999 - Drosje | Gudmu-nd Hernes |
| 1 | 1 | 2 |
2001 - Hiroshi-ma | Johan Galtung |
| 1 |
| 1 |
2002 - USA | Johan Galtung | 1 | 1 |
| 2 |
2002 – al-Qaida | Johan Galtung | 4 |
| 2 | 6 |
2002 - Møte | Johan Galtung | 1 |
| 1 | 2 |
2010 - Apacher | Helge Ingstad | 3 |
| 1 | 4 |
Sum |
| 9 | 3 | 5 | 17 |
(1c) Jfr. link: I 4 av de 6 anklagene var den anklagede klart uskyldig i det han ble anklaget for (inkludert at Helge Ingstad hadde gjort en annen og mye mindre feil enn Hegge påstod, Hegge må ha vært klar over at han ikke hadde gjort det Hegge påstod at han hadde gjort). Om de 2 resterende anklagene:
(1c1) Om Møte-anklagen mot Johan Galtung i 2002 (link): Johan Galtung hadde sagt det Hegge sa at han hadde sagt, men bl.a. det at dette var en humoristisk (og kort) historie, og en definitiv feil og en feilslutning i Hegges framstilling, ga et urealistisk inntrykk av saken.
Den definitive feilen og (mindre klart) feilslutningen, hadde Hegge presentert tidligere i et innlegg i Klassekampen i 2002 (link).
En halvsannhet i et intervju med Hegge i Dagbladet i 2004 (link), ga vel mange lesere en enda mer urealistisk feilslutning (jfr. merknaden sist i kommentaren til Møte-anklagen i link).
(1c2) Om USA-anklagen mot Johan Galtung i 2002 (link): Temaet er diskutable grader av realisme i det Hegge og Johan Galtung sa, og i Hegges referat av hva Johan Galtung sa. Begrunnelsen for Hegges anklage, inneholdt en definitiv feil og en feilslutning.
(2) Hegge hadde vært urimelig negativ mot venstreorienterte også i følgende tilfeller:
(2a) Egil "Drillo" Olsen i 1994 (link)
(2b) Johan Galtung i en fødselsdagsomtale (70 år) i 2000 (et brudd på den gode skikk at fødselsdagsomtaler bør være vennlige) (link)
(2c) Gudmund Hernes i 2003 (link)
(3) Hegges valg av ofre var de fineste blomstene. De 4 ovennevnte venstreorienterte mennene, innebærer at den beste æresbevisning en venstreorientert mann vel kunne få, var å være blant Hegges ofre.
(4) Jfr. link: To (tre) dager etter den ovennevnte 2002-kommentaren om Johan Galtung, trykket Aftenposten en nedsettende personkarakteristikk av Johan Galtung (Gudmund Hernes), øverst på en side i fet skrift. (Seinere i samme måned inneholdt en artikkeltittel en svært nedsettende personkarakteristikk av Knut Løfsnes, unødig ut fra artikkelens innhold.)
(5) Jfr. link: Halvor Tjønns anklage mot Johan Galtung i en Aftenposten-artikkel i 2012, var Johan Galtung klart uskyldig i.
I tillegg gjentok Tjønn hovedpoenget i den ovennevnte al-Qaida-anklagen (jfr. (1b)). Denne anklagen var Johan Galtung klart uskyldig i. Dette hadde vi påvist i et leserinnlegg i Aftenposten (link).
(6) Hegges kommentarer til ml-bevegelsen (antakelig før de ovennevnte kommentarene), som du nevner, har vi ikke lest. Det er også lenge siden vi leste Aftenposten.
(7) Vi sendte leserinnlegg til Aftenposten om 3 av de ovennevnte artiklene (om Johan Galtung i 2002, Helge Ingstad i 2010, og Tjønn om Johan Galtung i 2012), jfr. avsnitt 7 i link. (Etter fødselsdagsomtalen av Johan Galtung i 2000, sendte Thorvik et brev til sjefredaktøren om den og 1994-kommentaren om Egil "Drillo" Olsen, jfr. (2a) og (2b), med kopi til Hegge (link).)
(8) Aftenpostens behandling av leserinnleggene våre, var skamløst maktmisbruk, som ble forsvart med bl.a. åpenbare løgner (jfr. avsnitt 7 i link). For eksempel (link) endret Aftenposten tittelen på vårt første leserinnlegg om Helge Ingstad uten å spørre, fra "Feil av Hegge om Ingstad" til "Helge Ingstad fant ikke apachene". Dermed så det ut som om innlegget vårt støttet Hegges løgn om Helge Ingstad. Dette ble forsvart med den åpenbare løgn at Aftenposten "så [ikke] på det som en kontroversiell endring". Slikt - å skifte en overskrift på et innlegg, åpenbart for å skjule for leserne at en journalist har løyet om at en mann har gjort noe alvorlig galt, og gi inntrykk av at innlegget støtter løgnen - kan en avis altså gjøre, uten å bli felt i PFU (jfr. (9) nedenfor). Vi fikk trykt et leserinnlegg om denne tittelendringen på et mindre lest sted i Aftenposten, men betingelsen for å trykke det, var skamløst maktmisbruk.
(9) Ved ulike anledninger prøvde vi forgjeves å få leserinnlegg trykt i Dagbladet og Klassekampen (link), og å klage til PFU (link). Vi burde ha gjort begge deler mer enn vi gjorde. At det vi gjorde var forgjeves, viser forhold som er svært annerledes enn de bør være, jfr. f.eks. (8). En viktig årsak til dette, er antakelig usunne maktforhold (link og link).
(10) Kort sagt:
(10a) Det er mulig vi overvurderer norsk presse (slik vi før alt dette overvurderte Hegge og Aftenposten), men vi tipper det ovennevnte - som minner om Joseph McCarthys virksomhet i USA (link) - er blant de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie.
(10b) En viktig årsak til at slikt kan skje, er antakelig usunne maktforhold (link og link).
Dine ord om Johan Galtung i minneordet, er altså eksempel nr. 8 på en anklage mot en venstreorientert mann, og nr. 6 mot Johan Galtung, for uetterrettelighet.
(11) Spesielt med din (og Hegges) anklage, er at du ikke sier noe om hva du/Hegge sikter til. Det vil si at ingen eller få - ikke vi, kanskje heller ikke Johan Galtung - aner hva du sikter til. Og når Thorvik 14. oktober spør hva du sikter til, svarer du ikke.
(12) Anklagen din er alvorlig. Den er innenfor eller i nærheten av definisjonen av en ærekrenkelse i store norske leksikon (jfr. link): "Ærekrenkelse er en handling som krenker en annens æresfølelse, eller er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette en annen for hat, ringeakt eller tap av tillit som hen har behov for i sin stilling eller næring."
(13) Din kombinasjon (en ærekrenkelse e.l. uten konkret innhold) og ditt manglende svar til meg, innebærer: Den eneste måten omverdenen kan få sjekket ærekrenkelsen e.l. på, er om Johan Galtung selv spør om hva du sikter til, og så kommenterer dette. Du er selvfølgelig klar over at Johan Galtung (så vidt vi vet) aldri har svart på kritikk i Aftenposten. Resultatet så langt er dermed en ærekrenkelse e.l. som omverdenen ikke aner hva dreier seg om, og ikke kan sjekke.
(14) Hvis dette blir det endelige resultatet, vil det være ditt ansvar, og uakseptabelt:
(14a) Det som påvirker omverdenen (og dermed også Johan Galtung), bør omverdenen kunne sjekke (bl.a. for at omverdenen skal kunne sjekke om omverdenens makt overfor Johan Galtung blir riktig brukt).
Dette er i tråd med punkt 1.3 i Vær Varsom-plakaten (jfr. link): "Pressen (....) kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene."
(14b) Den som påvirker omverdenen (ikke Johan Galtung), har ansvaret for at omverdenen kan sjekke påvirkningen (bl.a. fordi påvirkningen er ansvaret til den som påvirker, ikke Johan Galtung). Dette er et eksempel på at en ikke bør kunne gi noen et ansvar, ved å begå en urett mot vedkommende.
Dette er i tråd med det følgende av advokatfirmaet Danielsen (jfr. link): "Ved vurderingen av om det foreligger en rettsstridig æreskrenkelse er en sentral vurdering hvorvidt det er en usann ærekrenkelse eller om innholdet i ytringen er sannferdig. Dersom det hevdes at ytringen er sannferdig er det den som har fremmet ytringen som må føre bevis for at beskyldningen er sann."
(14c) PFU skriver om Vær Varsom-plakaten (jfr. link): "De etiske normene og den selvjustis som pressen driver, er i første rekke [vår understrekning] ment å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet." Dette er i tråd med det følgende:
(14c1) Pressen har en usedvanlig makt til å gjøre en usedvanlig viktig urett - ufortjent "skadelig publisitet". For å minimere misbruk av denne makten, er det en selvfølge at ikke bare pressens ofre (som helst vil unngå å diskutere sin person offentlig, kanskje bl.a. fordi offeret vet at om en forsvarer seg, vil en antakelig bli utsatt for enda mer urett), men også omverdenen, bør kunne sjekke pressens maktutøvelse.
(14c2) Dette sitatet markerer alvoret ved både
det ovennevnte Hegge/Tjønn/Aftenposten har gjort (og det Dagbladet/Klassekampen/PFU har latt være å gjøre), og
det du har gjort -
skrevet en ærekrenkelse e.l. mot Johan Galtung,
som Hegge/Tjønn/Aftenposten jfr. det ovennevnte har gjort stor urett mot tidligere, og
hvor den eneste begrunnelsen er en framstilling av Hegges troverdighet som er den motsatte av sannheten (i hvilken grad du kjente sannheten om Hegges troverdighet, er ukjent for oss) (i en rimelig verden ville du selvfølgelig kjenne den, og sjefredaktøren ville ha sørget for at Hegge ikke svekket sin troverdighet mer enn en gang, og det ville selvfølgelig ha vært det beste også for Hegge).
Vi foreslår derfor at du svarer på spørsmålet 14. oktober, dvs. oppgir dine/Hegges kilder.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
E-POST NR. 5 (15. desember 2023) (tittel: Johan Galtung):
- (1*) I forrige versjon omtalte vi Per Egil Hegge og Halvor Tjønn (og Erik Thorvik) med bare etternavn, etter den første gangen navnet ble nevnt. Ofrene omtalte vi hele tiden med fullt navn.
- (2*) Tanken bak (1*) var:
- Vi syntes ikke ofrene (journalistene) fortjente å bli nevnt i nær sagt samme åndedrag som journalistene (ofrene).
- For å unngå at dette kunne bli brukt som argument for å la være å svare på e-posten, omtalte vi Thorviks navn på samme måte som journalistenes navn.
- (3*) Personer vi har vist e-posten til, har vært usikre på hva tanken bak (1*) var. I versjonen nedenfor, omtaler vi derfor alle navn på samme måte (med bare etternavn etter den første gangen navnet blir nevnt).
- (4*) Punkt (1*) var altså en måte å vise, hvor forstemmende vi synes det er, det Hegge (og Tjønn og Aftenposten) har gjort, jfr. (2*). Nå uttrykker vi dette i stedet ved å omformulere punkt (10b) i e-posten til det følgende:
- (10b) Det er viktig å forstå hvor lang avstanden er, mellom alminnelig anstendighet og det Hegge (og Tjønn og Aftenposten) har gjort. Og det er viktig å forstå at denne avstanden er et resultat av ikke bare de ansvarliges personlige egenskaper. Avstanden er kanskje først og fremst et resultat av usunne maktforhold:
- (10b1) Makt og rett blir lett ett - dvs. at maktforholdene påvirker (i de mektiges favør) vurderingene av både hva som er rett/rimelig, og hvilke avvik fra rett/rimelig som en bør reagere hvor sterkt på.
- (10b2) Både (10b1)-vurderingene i seg selv, og insentivene de skaper, er viktige årsaker til det som er skjedd. Denne saken er derfor et viktig eksempel på hvorfor maktforholdene bør forbedres (link og link).
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Ny versjon av e-posten:
Harald Stanghelle
Alt i denne e-posten fra Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen, er dokumentert i linker (f.eks. e-postene fra Thorvik til deg 12. og 14. oktober, jfr. link).
Om historien før dine ord om Johan Galtung i minneordet (link) om Per Egil Hegge:
(1) Vi hadde lest 4 artikler av Hegge i Aftenposten, hvor han anklaget en venstreorientert mann (Gudmund Hernes i 1999 (link), Galtung i 2001 (link) og 2002 (link), og Helge Ingstad i 2010 (link)) for uetterrettelighet. Artikkelen i 2002 inneholdt 3 anklager mot Galtung, slik at det var i alt 6 anklager i de 4 artiklene.
(1a) En kan skille mellom tre typer feil - definitive feil (dvs. antakelser som beviselig er uriktige), åpenbare feil (dvs. antakelser som vi ikke kan motbevise, men som åpenbart er uriktige), og feilslutninger (dvs. antakelser som er definitive eller åpenbare feil, de er ikke formulert eksplisitt, men framstillingen gir leserne inntrykk av at de er riktige).
(1b) Følgende oversikt viser at det var minst 17 slike feil av Hegge i de 6 anklagene (dvs. de 4 ovennevnte artiklene) (jfr. link):
År for og navn på anklagen | Anklaget | Defi-nitivefeil | Åpe-nba-re feil | Feil-slut-ninger | Sum |
1999 - Drosje | Hernes |
| 1 | 1 | 2 |
2001 - Hiroshi-ma | Galtung |
| 1 |
| 1 |
2002 - USA | Galtung | 1 | 1 |
| 2 |
2002 – al-Qaida | Galtung | 4 |
| 2 | 6 |
2002 - Møte | Galtung | 1 |
| 1 | 2 |
2010 - Apacher | Ingstad | 3 |
| 1 | 4 |
Sum |
| 9 | 3 | 5 | 17 |
(1c) Jfr. link: I 4 av de 6 anklagene var den anklagede klart uskyldig i det han ble anklaget for (inkludert at Ingstad hadde gjort en annen og mye mindre feil enn Hegge påstod, Hegge må ha vært klar over at han ikke hadde gjort det Hegge påstod at han hadde gjort). Om de 2 resterende anklagene:
(1c1) Om Møte-anklagen mot Galtung i 2002 (link): Galtung hadde sagt det Hegge sa at han hadde sagt, men bl.a. det at dette var en humoristisk (og kort) historie, og en definitiv feil og en feilslutning i Hegges framstilling, ga et urealistisk inntrykk av saken.
Den definitive feilen og (mindre klart) feilslutningen, hadde Hegge presentert tidligere i et innlegg i Klassekampen i 2002 (link).
En halvsannhet i et intervju med Hegge i Dagbladet i 2004 (link), ga vel mange lesere en enda mer urealistisk feilslutning (jfr. merknaden sist i kommentaren til Møte-anklagen i link).
(1c2) Om USA-anklagen mot Galtung i 2002 (link): Temaet er diskutable grader av realisme i det Hegge og Galtung sa, og i Hegges referat av hva Galtung sa. Begrunnelsen for Hegges anklage, inneholdt en definitiv feil og en feilslutning.
(2) Hegge hadde vært urimelig negativ mot venstreorienterte også i følgende tilfeller:
(2a) Egil "Drillo" Olsen i 1994 (link)
(2b) Galtung i en fødselsdagsomtale (70 år) i 2000 (et brudd på den gode skikk at fødselsdagsomtaler bør være vennlige) (link)
(2c) Hernes i 2003 (link)
(3) Hegges valg av ofre var de fineste blomstene. De 4 ovennevnte venstreorienterte mennene, innebærer at den beste æresbevisning en venstreorientert mann vel kunne få, var å være blant Hegges ofre.
(4) Jfr. link: To (tre) dager etter den ovennevnte 2002-kommentaren om Galtung, trykket Aftenposten en nedsettende personkarakteristikk av Galtung (Hernes), øverst på en side i fet skrift. (Seinere i samme måned inneholdt en artikkeltittel en svært nedsettende personkarakteristikk av Knut Løfsnes, unødig ut fra artikkelens innhold.)
(5) Jfr. link: Halvor Tjønns anklage mot Galtung i en Aftenposten-artikkel i 2012, var Galtung klart uskyldig i.
I tillegg gjentok Tjønn hovedpoenget i den ovennevnte al-Qaida-anklagen (jfr. (1b)). Denne anklagen var Galtung klart uskyldig i. Dette hadde vi påvist i et leserinnlegg i Aftenposten (link).
(6) Hegges kommentarer til ml-bevegelsen (antakelig før de ovennevnte kommentarene), som du nevner, har vi ikke lest. Det er også lenge siden vi leste Aftenposten.
(7) Vi sendte leserinnlegg til Aftenposten om 3 av de ovennevnte artiklene (om Galtung i 2002, Ingstad i 2010, og Tjønn om Galtung i 2012), jfr. avsnitt 7 i link. (Etter fødselsdagsomtalen av Galtung i 2000, sendte Thorvik et brev til sjefredaktøren om den og 1994-kommentaren om Olsen, jfr. (2a) og (2b), med kopi til Hegge (link).)
(8) Aftenpostens behandling av leserinnleggene våre, var skamløst maktmisbruk, som ble forsvart med bl.a. åpenbare løgner (jfr. avsnitt 7 i link). For eksempel (link) endret Aftenposten tittelen på vårt første leserinnlegg om Ingstad uten å spørre, fra "Feil av Hegge om Ingstad" til "Helge Ingstad fant ikke apachene". Dermed så det ut som om innlegget vårt støttet Hegges løgn om Ingstad. Dette ble forsvart med den åpenbare løgn at Aftenposten "så [ikke] på det som en kontroversiell endring". Slikt - å skifte en overskrift på et innlegg, åpenbart for å skjule for leserne at en journalist har løyet om at en mann har gjort noe alvorlig galt, og gi inntrykk av at innlegget støtter løgnen - kan en avis altså gjøre, uten å bli felt i PFU (jfr. (9) nedenfor). Vi fikk trykt et leserinnlegg om denne tittelendringen på et mindre lest sted i Aftenposten, men betingelsen for å trykke det, var skamløst maktmisbruk.
(9) Ved ulike anledninger prøvde vi forgjeves å få leserinnlegg trykt i Dagbladet og Klassekampen (link), og å klage til PFU (link). Vi burde ha gjort begge deler mer enn vi gjorde. At det vi gjorde var forgjeves, viser forhold som er svært annerledes enn de bør være, jfr. f.eks. (8). En viktig årsak til dette, er antakelig usunne maktforhold (link og link).
(10) Kort sagt:
(10a) Det er mulig vi overvurderer norsk presse (slik vi før alt dette overvurderte Hegge og Aftenposten), men vi tipper det ovennevnte - som minner om Joseph McCarthys virksomhet i USA (link) - er blant de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie.
- (10b) Det er viktig å forstå hvor lang avstanden er, mellom alminnelig anstendighet og det Hegge (og Tjønn og Aftenposten) har gjort. Og det er viktig å forstå at denne avstanden er et resultat av ikke bare de ansvarliges personlige egenskaper. Avstanden er kanskje først og fremst et resultat av usunne maktforhold:
- (10b1) Makt og rett blir lett ett - dvs. at maktforholdene påvirker (i de mektiges favør) vurderingene av både hva som er rett/rimelig, og hvilke avvik fra rett/rimelig som en bør reagere hvor sterkt på.
- (10b2) Både (10b1)-vurderingene i seg selv, og insentivene de skaper, er viktige årsaker til det som er skjedd. Denne saken er derfor et viktig eksempel på hvorfor maktforholdene bør forbedres (link og link).
Dine ord om Galtung i minneordet, er altså eksempel nr. 8 på en anklage mot en venstreorientert mann, og nr. 6 mot Galtung, for uetterrettelighet.
(11) Spesielt med din (og Hegges) anklage, er at du ikke sier noe om hva du/Hegge sikter til. Det vil si at ingen eller få - ikke vi, kanskje heller ikke Galtung - aner hva du sikter til. Og når Thorvik 14. oktober spør hva du sikter til, svarer du ikke.
(12) Anklagen din er alvorlig. Den er innenfor eller i nærheten av definisjonen av en ærekrenkelse i store norske leksikon (jfr. link): "Ærekrenkelse er en handling som krenker en annens æresfølelse, eller er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette en annen for hat, ringeakt eller tap av tillit som hen har behov for i sin stilling eller næring."
(13) Din kombinasjon (en ærekrenkelse e.l. uten konkret innhold) og ditt manglende svar til meg, innebærer: Den eneste måten omverdenen kan få sjekket ærekrenkelsen e.l. på, er om Galtung selv spør om hva du sikter til, og så kommenterer dette. Du er selvfølgelig klar over at Galtung (så vidt vi vet) aldri har svart på kritikk i Aftenposten. Resultatet så langt er dermed en ærekrenkelse e.l. som omverdenen ikke aner hva dreier seg om, og ikke kan sjekke.
(14) Hvis dette blir det endelige resultatet, vil det være ditt ansvar, og uakseptabelt:
(14a) Det som påvirker omverdenen (og dermed også Galtung), bør omverdenen kunne sjekke (bl.a. for at omverdenen skal kunne sjekke om omverdenens makt overfor Galtung blir riktig brukt).
Dette er i tråd med punkt 1.3 i Vær Varsom-plakaten (jfr. link): "Pressen (....) kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene."
(14b) Den som påvirker omverdenen (ikke Galtung), har ansvaret for at omverdenen kan sjekke påvirkningen (bl.a. fordi påvirkningen er ansvaret til den som påvirker, ikke Galtung). Dette er et eksempel på at en ikke bør kunne gi noen et ansvar, ved å begå en urett mot vedkommende.
Dette er i tråd med det følgende av advokatfirmaet Danielsen (jfr. link): "Ved vurderingen av om det foreligger en rettsstridig æreskrenkelse er en sentral vurdering hvorvidt det er en usann ærekrenkelse eller om innholdet i ytringen er sannferdig. Dersom det hevdes at ytringen er sannferdig er det den som har fremmet ytringen som må føre bevis for at beskyldningen er sann."
(14c) PFU skriver om Vær Varsom-plakaten (jfr. link): "De etiske normene og den selvjustis som pressen driver, er i første rekke [vår understrekning] ment å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet." Dette er i tråd med det følgende:
(14c1) Pressen har en usedvanlig makt til å gjøre en usedvanlig viktig urett - ufortjent "skadelig publisitet". For å minimere misbruk av denne makten, er det en selvfølge at ikke bare pressens ofre (som helst vil unngå å diskutere sin person offentlig, kanskje bl.a. fordi offeret vet at om en forsvarer seg, vil en antakelig bli utsatt for enda mer urett), men også omverdenen, bør kunne sjekke pressens maktutøvelse.
(14c2) Dette sitatet markerer alvoret ved både
det ovennevnte Hegge/Tjønn/Aftenposten har gjort (og det Dagbladet/Klassekampen/PFU har latt være å gjøre), og
det du har gjort -
skrevet en ærekrenkelse e.l. mot Galtung,
som Hegge/Tjønn/Aftenposten jfr. det ovennevnte har gjort stor urett mot tidligere, og
hvor den eneste begrunnelsen er en framstilling av Hegges troverdighet som er den motsatte av sannheten (i hvilken grad du kjente sannheten om Hegges troverdighet, er ukjent for oss) (i en rimelig verden ville du selvfølgelig kjenne den, og sjefredaktøren ville ha sørget for at Hegge ikke svekket sin troverdighet mer enn en gang, og det ville selvfølgelig ha vært det beste også for Hegge).
Vi foreslår derfor at du svarer på spørsmålet 14. oktober, dvs. oppgir dine/Hegges kilder.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kommentarer
Legg inn en kommentar