Presentasjon av handlingsmønsteret
1 Innledning
Denne nettsiden presenterer handlingsmønsteret som er oppsummert i (8) i linkyyyyytreklageryyyyyy.
Om noen begreper:
Vi beskriver følgende feil som har vært trykt i Aftenposten:
10 beviselige feil (benevnt BF1, ....., BF10), dvs. påstander som kan motbevises.
5 åpenbare feil (ÅF1, ...., ÅF5), dvs. påstander som ikke kan motbevises, men som åpenbart er feil.
7 implisitte feil (IF1, ...., IF7), dvs. implisitte (ikke eksplisitte) påstander, som er beviselige eller åpenbare feil.
12 anklager: A1, ...., A12.
29 betenkelige valg: BV1, ...., BV29. En feil kan også være en anklage. Betenkelige valg er verken anklager eller feil (som har vært trykt i avisen), men andre valg som ikke burde ha vært gjort.
Handlingsmønsteret gjelder 6 artikler i Aftenposten og det som har skjedd i forbindelse med dem. De 6 artiklene er publisert i hvert sitt år - 1999, 2001, 2002, 2010, 2012 og 2023. Vi presenterer de 6 artiklene kronologisk:
2 1999-artikkelen
Bl.a. artikkelen (av Per Egil Hegge) i 1999 (18/3-99): Link
Kilder om artikkelen i 1999: Link
2.1 Om BV1-BV3, A1 = ÅF1 og IF1 mht. 1999-artikkelen
Det følgende avsnittet er punkt H1 i avsnitt 6 i link, lett redigert:
Jfr. link: I 1999 beskyldte Aftenposten-journalist Mari Lending Gudmund Hernes for å ha kapret drosjen hennes på en drosjeholdeplass (med flere ledige drosjer). Hernes kunne ikke huske noe slikt, og mente Lending måtte ha forvekslet ham med en annen (hun kjente ham bare fra mediene). Først etter fire (BV1) henvendelser til Lending/Aftenposten, fikk Hernes Lending til å oppgi tidspunktet for hendelsen. Og på det angitte tidspunktet satt han bevislig i et møte. Aftenposten ville likevel ikke dementere, de ville bare gi Hernes spalteplass til et innlegg (BV2). (Begrunnelse for at BV2 er betenkelig (BV1 trenger vel ingen begrunnelse): Se nedenfor.) Hernes skrev da i stedet (med rette) en kronikk i Dagbladet. Dagen etter støttet Hegge Lendings beskyldning i en kommentar i Aftenposten (og beskyldte dermed også Hernes for å ha løyet i Dagladet) (A1 = ÅF1, dvs. at Hernes var uskyldig, jfr. begrunnelsen for BV2 og BV3 nedenfor og avsnitt 2.2 nedenfor). Dette gjorde Hegge uten å gjøre Aftenposten-leserne oppmerksomme på at Hernes hadde alibi (IF1)! I stedet antydet Hegge mellom linjene at Lending kunne ha tatt feil av tidspunktet (BV3) (selv om Lending hadde vært sikker på dag og tid da hun oppga dette). Begrunnelse for at BV2 og BV3 er betenkelige: Hvis Aftenposten på tross av Hernes’ alibi ville opprettholde beskyldningen, burde avisen selvfølgelig ha oppgitt når hendelsen alternativt kunne ha skjedd, slik at Hernes hadde fått mulighet til å oppgi alibi for også disse tidspunktene. Men Hegge/Aftenposten ønsket åpenbart ikke å risikere å få beskyldningen motbevist enda en gang. I stedet støttet de beskyldningen, uten å gjøre sine lesere oppmerksomme på alibiet! Siden Aftenposten ikke har oppgitt noe alternativt tidspunkt, er Lendings beskyldning å anse som motbevist. Det er også åpenbart at Hernes var uskyldig, jfr. avsnitt 2.2 nedenfor.
2.2 Om feilene i 1999-artikkelen
Ovenfor nevnte vi feilene A1 = ÅF1 og IF1. Og Hegge skrev, jfr. link:
(1) Hegge "har fra Gudmund Hernes' nærmiljø fått bekreftet at han - i motsetning til hva han sa til meg i telefonen - nesten alltid setter seg i forsetet" (kilde som ovenfor). Antakelig velger Hernes baksetet når han er alene (som han sier, og som er relevant her), og forsetet når han er sammen med andre (som de sier).
(2) Hernes har "sagt til en av (….) [Hegges] kolleger at "OK, jeg var der, men det var ikke akkurat slik det skjedde. Hun har fortegnet situasjonen"". Vi antar at enten har Hernes ikke ordlagt seg slik, og/eller så har det han sa, blitt tatt ut av sin sammenheng. Sannsynligheten for at Hernes var der, og sier det ovennevnte til Aftenposten, men sier til alle andre at han “ikke (….) [har] noen erindring om noen slik episode” (Hernes i Dagbladet 17/3-99, jfr. link) (og kan motbevise det tidspunkt Lending angir), er minimal, bl.a. fordi: Hvis det at Hernes ikke husker noen slik episode, var løgn, ville han neppe innrømme løgnen overfor sin motstander Aftenposten (og deretter skrive løgnen i Dagbladet).
Både (1) og (2) er påstander utenforstående ikke kan vite om er feil, og derfor har vi ikke regnet dem med blant de åpenbare feilene. Men selv er vi overbevist om at både (1) og (2) egentlig bør regnes blant de åpenbare feilene, jfr.
våre kommentarer til (1) og (2),
at i alle fall tidspunktet Lending oppga, var feil, og
vårt generelle inntrykk av Hegge/Aftenposten (f.eks. IF1, BV1, BV2 og BV3 sier litt om skamløsheten) og Hernes (både i denne saken og generelt har Hernes gitt det beste inntrykk).
3 2001-artikkelen
Artikkelen (av Hegge) i 2001: Link
Kilder om artikkelen i 2001: Link
Om A2 = ÅF2 i 2001-artikkelen:
"Jeg er sikker på at professor Galtung selv vet hvor misvisende dette er” (Hegge 4/10-01, jfr. link) (A2 = ÅF2, dvs. at Johan Galtung var uskyldig).
Hegge lar være å nevne eller vet ikke, at det Galtung hadde sagt, uttrykker et av hovedsynene i debatten om Hiroshima-bomben, med sterk støtte blant militære (bl.a. Dwight D. Eisenhower) og forskere, jfr. punkt H2 i avsnitt 6 i link. Hegge kan derfor ikke være "sikker på at professor Galtung selv vet hvor misvisende dette er”.
4 2002-artikkelen
Artikkelen (av Hegge) i 2002: Link
Kilder om artikkelen i 2002: Linkyyy
Vi deler 2002-artikkelen i 3,5 anklager (3 entydige anklager og en halv anklage, dvs. at det ikke er klart at den halve anklagen er en anklage). De tre anklagene gjelder henholdsvis USA, al-Qaida og et møte. Den halve anklagen gjelder 14 punkter.
4.1 Om feil i USA-anklagen i 2002-artikkelen
Anklagen A3 gjelder et diskutabelt tema uten fasit (A3 er at Galtung ifølge Hegge mener at "norske aviser skriver ikke noe om hvordan USA holder på å havne i et motsetningsforhold til resten av verden på grunn av sin Irak-politikk og sin krigføring mot terror."). Om dette temaet skrev Hegge bl.a.:
"[VGs leder 30.9.02 hadde] mange av de USA-kritiske synspunkter som ifølge Galtung ikke finnes i norsk presse" (Hegge 2/10-02, jfr. link).
Det eneste (BF1) USA-kritiske synspunktet i denne lederen er (jfr. link): "Men vi savner fremdeles håndfaste bevis for at Saddam Husseins regime utgjør en så akutt trussel at en såkalt forebyggende krig er eneste utvei. Særlig hvis en slik krig får form av et sololøp av amerikanerne".
Sannsynligheten for at det er rimelig å tolke Galtung slik at synspunkter som dette “ikke finnes i norsk presse", er minimal (ÅF3).
4.2 Om feil i al-Qaida-anklagen i 2002-artikkelen
“Det er riktig at kvalitetskontrollen er mer solid andre steder. 9. september i år ga Galtung et intervju til Der Spiegels nettavis, hvor han sa at terrororganisasjonen Al-Qaida ikke eksisterer, men er noe som USA har funnet på. NTB plukket opp meldingen, og sendte den ut klokken 13.21 den dagen. Jeg gikk inn på nettstedet for å få ham i original (auf deutsch klingt Galtung besser), men jeg hadde somlet et par timer, og intervjuet var allerede fjernet” (Hegge 2/10-02, jfr. link).
Dette gir inntrykk av at intervjuet ikke lenger er tilgjengelig på Spiegels nettsted (siden Hegge åpenbart ikke har lest intervjuet). Men intervjuet er der, søk på vanlig måte på nettstedet (link) (IF2).
Hegge går ut fra at intervjuet ble publisert (og "fjernet" tidlig) samme dag som NTB-meldingen (link) kom, 9. september. Men intervjuet ble publisert fem dager før, 4. september (BF2).
I sitatet ovenfor tar Hegge det som en selvfølge at grunnen til at intervjuet ble ”fjernet”, er ”kvalitetskontrollen”, som han går ut fra har reagert på at ”han sa at terrororganisasjonen Al-Qaida ikke eksisterer, men er noe som USA har funnet på”.
Spiegels nettsted opplyste at intervjuet var synlig i 24 timer, som var normalt. Intervjuet ble m.a.o. ikke fjernet unormalt tidlig (BF3), og da det ble fjernet, var dette ikke pga. en kvalitetskontroll (BF4).
Hegges kilde NTB meldte (link): ”Terrororganisasjonen al-Qaida er noe USA har funnet på, mener [..] Galtung. [..] På spørsmål fra Spiegel Online om han virkelig mener at al-Qaida ikke eksisterer, svarer Galtung at Vestens forestilling om organisasjonen er gal. – Men det finnes en stor kraft, som stort sett er organisert i celler, som i Hamburg, og som holdes sammen gjennom troen [..].”
Utdrag fra originalkilden, Spiegels intervju (vår oversettelse) (link): "Taliban og den såkalte terror-organisasjonen al-Qaida har tilstrømning som aldri før. [..] Etter min vurdering er al-Qaida en konstruksjon av Washington, en typisk Pentagon-projeksjon. Når en fiende oppstår, må denne ifølge Pentagon-strategenes forestillinger være strukturert som deres egne instanser: med mye penger og en klar leder." Deretter følger spørsmålet nevnt i NTB-meldingen.
Galtung har mao. aldri sagt at "terrororganisasjonen Al-Qaida ikke eksisterer". Det nærmeste er setningen "Etter min vurdering ..". Det framgår klart i intervjuet at han her ikke sikter til al-Qaida som sådan (jfr. "Men det finnes ..."), men til ”Vestens forestilling om organisasjonen” (dvs. at Galtung var uskyldig). Dette framgår praktisk talt like klart i NTBs melding, men er helt utelatt i Hegges referat (A4 = IF3).
I sin takketale 25. august 2002 i anledning ”Morton Deutsch Conflict Resolution Award” sa Galtung mer om al-Qaidas organisasjonsform, bl.a. dette: ”Experts in the region talk about Al Qaeda as a Washington construct” (link). Andre gode kilder har samme oppfatning av al-Qaida, jfr. avsnitt 3.3 i link.
Fra den samme kommentaren av Hegge: ”Samtidig var det en bevisst kollega (som er nevnt ved navn tidligere i denne artikkelen) [Harald Stanghelle] som fortalte meg at Galtung i boken ”Krigsretorikk” har en artikkel hvor han henviser til sine egne redegjørelser om Al-Qaida.”
Hegges poeng synes å være at dette står i motsetning til Galtungs påstand om at al-Qaida ikke eksisterer. Men selvfølgelig behøver det ikke å være noen motsetning mellom en slik henvisning Hegge beskriver, og Galtungs poeng slik Hegge refererer det. (Boka heter ”Krigens retorikk”, ikke ”Krigsretorikk”.) Så vidt vi kan se, henviser Galtung ikke til noen egne redegjørelser, verken om al-Qaida eller noe annet (BF5). Men han henviser til boka ”Al Queda: Brotherhood of Terror” av Paul L. Williams.
4.3 Om feil i møte-anklagen i 2002-artikkelen
I kommentaren 2/10-02 (link), siterer Hegge fra Galtungs humoristiske anekdote i intervjuet i Dagbladet 6/10-01 (link): ”28. mai ble det arrangert en konferanse i Praha hvor det var 22 deltakere. Det var 21 utenriksministere. Nummer 22 var meg.” Disse deltakerne var ikke sittende utenriksministere, slik dette kan gi inntrykk av, det har Hegge rett i (m.a.o. var Galtung skyldig i A5). Hegge nevner det ikke, men de var utenriksministere under Sovjetunionens oppløsning (konferansens tema) i 1991.
Hegge kaller konferansen et ”pensjonisttreff” (BF6). På konferansen (link) kunne en blant de tidligere utenriksministerene ved siden av tre ambassadører finne “President of the EU Council of Ministers”, “Commonwealth Secretary-General”, ”President, International Crisis Group”, “President, Iran-United States Claims Tribunal”, “Special Rapporteur, UN Commission on Human Rights” (i det tidligere Jugoslavia), ”Minister of State”, “Chairman, New Socialist Party of Italy”, “Senator” (fra Jordan), “Member of Parliament”, ”President and CEO” (“Canadas NUPI”), ”President” (“Nederlands NUPI”), “Rector, University Moderna” og “Special Adviser”.
Hegge nevner at en av deltakerne var ”utenriksminister i Sovjetunions tre siste måneder høsten og førjulsvinteren 1991”, og omtaler denne nåværende pensjonisten som ”[b]allets stjerne”. I den grad han var det siste, er vel årsaken at Sovjetunionens oppløsning var konferansens tema (noe Hegge altså ikke nevner), ikke at han var den mest ”fornemme” (slik det er naturlig å tolke Hegge) (IF4). Konferansens mest kjente deltaker var fredsprisvinner og tidligere president i Sør-Afrika, Frederik Willem de Klerk. (Galtung selv mottok i 1987 ”den alternative fredsprisen”, jfr. link.)
Merknad: I den ovennevnte kommentaren nevnte Hegge ikke at deltakerne var tidligere utenriksministere, selv om enkelte detaljer kunne tyde på det. En kunne lure på om bare "[b]allets stjerne" hadde vært utenriksminister - og det for Sovjetunionen i bare dens tre siste måneder. Heller ikke i innlegget i Klassekampen (link), klargjorde Hegge at deltakerne hadde vært tidligere utenriksministere, men der skjønte en det. Ut fra intervjuet i Dagbladet med Hegge 11/9-04 (link), kunne en lure på om det i det hele tatt hadde vært noen konferanse.
4.4 Om feil i 14 punkter-halvanklagen i 2002-artikkelen
I kommentaren 2/10-02 (link), skrev Hegge: "I sitt foredrag i Tromsø i forgårs kom han [Galtung] igjen med de 14 punkter som gjør at USAs posisjon som stormakt vil rakne innen ca. 25 år. Dette er åpenbart inspirert av president Wilsons 14 punkter. Det er ikke første gang Galtung trekker dem frem. (....) Han gjorde det på et møte i Praha 28. mai i fjor. Da gikk de under navn av «interne kontradiksjoner». Det var ikke et hvilket som helst møte: [Deretter følger det om møte-anklagen.]"
Hegge skriver altså at Galtungs 14 punkter var “åpenbart inspirert av” Wilsons 14 punkter. Dette er en åpenbar feil (ÅF4): Det kan godt hende at Galtungs 14 punkter var inspirert av Wilsons 14 punkter. Men det er feil at dette var "åpenbart". Fordi: For at dette skal være "åpenbart" (og nevneverdig), må de to listene selvfølgelig ha mer felles enn antall punkter. (En særlig grunn til det i dette tilfellet, er at det vel var vanlig for Galtung å lage lister.) Men - de to listene har ikke annet felles, enn antall punkter (så vidt vi kan se, jfr. vår e-post 8/6-24 i link).
Vha. den ovennevnte feilen, ga Hegge (et feilaktig) inntrykk av at de to listene hadde mer felles enn antall punkter. Stanghelle kan ha antatt at dette mer felles innebar at Galtung hadde pyntet seg med Wilsons fjær (dette er den halve anklagen), jfr. (14d) i linkyyyyytre klageryyyyy. Men denne antakelsen var i så fall feil, siden det eneste de to listene har felles, er antall punkter.
4.5 Oppsummering om feilene i 2002-artikkelen
4.6 Om BV4 og BV5 mht. 2002-artikkelen
Vi sendte inn to versjoner av et innlegg om 2002-artikkelen, en kortversjon (link) (350 ord) og en langversjon (link) (1220 ord), jfr. e-postene 9/12-02 i link. I langversjonen presenterte vi 9 “feil/forvrengninger” (en av de 11 ovennevnte feilene, ÅF4, hadde vi ikke oppdaget, og feil/forvrengning nr. 2 bestod egentlig av to feil – BF2 og BF3). I kortversjonen presenterte vi 4 av de 5 feilene/forvrengningene om al-Qaida-anklagen, og avsluttet kortversjonen med følgende avsnitt: “Hegges kommentar inneholder fem andre nevneverdige feil eller forvrengninger. En gjennomgang av dette pluss en merknad om Aftenposten finnes på www.innlegg.blogspot.com.” Da Aftenposten trykket kortversjonen 11/12-02, hadde de uten å spørre eller informere forfatterne av innlegget, strøket dette siste avsnittet i innlegget. Dette avsnittet bestod altså av to setninger (jfr. sitatet). Utstrykningen innebærer to betenkelige valg – BV4 (å stryke den første av de to setningene) og BV5 (å stryke den andre av de to setningene). I avsnitt 3 i link, kommenterte vi BV4 og BV5 slik:
“Å kritisere enkeltpersoner på denne måten [som Hegge gjorde i 2002-artikkelen] er, uansett hva en ellers måtte mene om det, et alvorlig valg. Det gir avisen et tilsvarende ansvar for å rydde opp, når det går galt. Aftenposten burde derfor ha trykt langversjonen e.l. [tilføyelsen “e.l.” kommer her av at langversjonen var nesten 8000 tegn, mens en kronikk er 6000 tegn, dvs. at langversjonen burde bli forkortet for å bli trykt] pluss en beklagelse [at Aftenposten ikke trykket langversjonen e.l. og en beklagelse, er egentlig et betenkelig valg, men vi kaller det ikke et betenkelig valg her, siden vi hadde tilbudt dem også kortversjonen, og langversjonen var 8000 tegn]. I stedet trykte de kortversjonen minus det nevnte avsnittet, som altså henviste til nettversjonen [link, som var praktisk talt lik langversjonen, link].
Aftenposten begrunnet [BV5-]utstrykningen med at "henvisninger til egne og andres nettsteder som regel fjernes fra artiklene. Årsakene er flere, blant annet ville det være uråd for oss å kontrollere alt det kunne henvises til i våre spalter. Unntak gjøres bare i særskilte tilfelle." Vi burde ha spurt Aftenposten om henvisningen var ok. Vi trodde, kanskje uberettiget [selvfølgelig var dette berettiget, jfr. bl.a. forrige avsnitt, dvs. det avsnittet som begynner med “Å kritisere ...”], at Aftenposten ville respektere vårt ønske om å bli kontaktet før de strøk noe. Men [begrunnelse for at BV5 er betenkelig]: Aftenposten kunne altså [som Aftenposten selv nevnte] ha gjort et unntak. (Hvis ønskelig, kunne de ha lagt nettversjonen på en nettside kontrollert av Aftenposten.) Eller, de kunne ha informert oss om problemet med henvisningen [eller gjort det de burde gjøre, å trykke en forkortet langversjon og en beklagelse, jfr. forrige avsnitt]. Av de automatiske svar vi fikk på våre mailer, framgikk det at debattredaksjonen kan ta kontakt med innsendere – ”Bli [..] ikke overrasket dersom vi ber Dem forkorte”.
Aftenposten sier ikke hvorfor de [BV4-]strøk også setningen ”Hegges kommentar inneholder fem andre nevneverdige feil eller forvrengninger”. [Begrunnelse for at BV4 er betenkelig:] De fire forvrengningene vi fikk nevnt, var nært forbundet. Uten denne setningen ga innlegget dermed inntrykk av at disse fire utgjorde et unntak i en ellers korrekt kommentar. Men uetterrettelighet var regelen, ikke unntaket, i kommentaren. Det var vårt hovedpoeng.”
BV5 var betenkelig også av følgende grunn: I langversjonen (link) påpekte vi 2002-artikkelens likhet med 1999-artikkelen. Det at leserne ikke fikk lese langversjonen, gjorde m.a.o. at de ikke ble gjort oppmerksomme på at Hegge hadde vært uetterrettelig også mot Hernes.
4.7 Om BV6 og BV7 mht. 2002-artikkelen
Etter innlegget vårt om 2002-artikkelen, ba vi 11/12-02 og 13/12-02 (alle e-postene er i link) om å få trykt et innlegg om at Aftenposten fjernet det siste avsnittet. Aftenposten besvarte dette 13/12-02 med de det ovennevnte om henvisninger til nettsteder. 15/12-02 skrev vi til Aftenposten:
“Jeg burde selvfølgelig ha sjekket med Aftenposten om det var ok å henvise til et nettsted, beklager.
Jeg håper Aftenposten vil trykke følgende innlegg:
Hegge mot Galtung
Av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
I Aftenposten 11. desember hadde vi et innlegg om Per Egil Hegges kommentar om Johan Galtung 2. oktober. Der oppsummerte vi fire feil eller forvrengninger i Hegges kommentar. Siste avsnitt i innlegget vi sendte Aftenposten, lød slik:
"Hegges kommentar inneholder fem andre nevneverdige feil eller forvrengninger. En gjennomgang av dette pluss en merknad om Aftenposten finnes på www.innlegg.blogspot.com."
Dette avsnittet hadde Aftenposten strøket, siden henvisninger til nettsted vanligvis strykes. Vi setter pris på at Aftenposten med dette gjør et unntak.
Alternativt kan Aftenposten selv formulere noe tilsvarende. Teksten på www.innlegg.blogspot.com kan eventuelt legges på et nettsted Aftenposten kontrollerer.
Dette bør mao. være et av de "særskilte tilfelle" du nevner, hvor Aftenposten gjør unntak:
1 Å unngå og å rette opp feil/forvrengninger (FF-er) i egne spalter bør være første bud for en avis. Ikke minst gjelder dette når FF-ene sverter noen (til og med for å ha framsatt FF-er). Presseetisk verre kommentar har ikke jeg sett - med mulig unntak av en tidligere kommentar av Hegge.
2 Hovedpoenget er ikke de enkelte FF-ene, selv om disse er viktige nok i seg selv [dette gjelder BF6 og IF4 om møte-anklagen], men deres antall [selv om alle hadde vært ubetydelige, ville deres antall gi leserne viktig informasjon, og det var åpenbart en viktig grunn til at Aftenposten konsekvent forhindret at leserne ble informert om deres antall, jfr. BV-ene 4, 5, 6, 7, 16, 17, 23, 24]. Som nevnt i forrige mail, gir innlegget nå inntrykk av at det ikke er andre nevneverdige FF-er i kommentaren enn de fire ovennevnte. Aftenposten kunne ha unngått dette ved å stryke bare den siste setningen (og eventuelt skifte ut "fem" med "også" i den nest siste).
3 Merknaden om Aftenposten på www.innlegg.blogspot.com er viktig. Bl.a. er den et tegn på at Aftenposten ikke har tatt inn over seg det presseetiske alvoret i Gudmund Hernes' drosjesak i 1999.
Ved å trykke det ovenstående innlegget, vil Aftenposten signalisere at avisen tar presseetikk alvorlig.”
At Aftenposten ikke trykket innlegget i denne e-posten, er BV6. At Aftenposten ikke besvarte e-posten, er BV7.
Begrunnelse for at BV6 og BV7 er betenkelige: Dette gjaldt en kommentar med eksepsjonelt lavt presseetisk nivå. Slike presseetiske feil bør Aftenposten selvfølgelig rette opp (bl.a. ved å beklage), istedenfor å skamklippe kritikk (BV4 og BV5), skjule skamklippingen (BV6), og unnlate å kommentere kritikk av skamklippingen som åpenbart kan være (og vi mener åpenbart er) viktig (BV7).
4.8 Om BV8 og BV9 mht. 2002-artikkelen
Jfr. avsnitt 4 i link: BV8 (BV9) er at Dagbladet (Klassekampen) ikke ville trykke et innlegg om Aftenpostens utstrykning i innlegget vårt. Begrunnelse for at BV8 og BV9 er betenkelige:
Dagbladet sin muntlige begrunnelse da vi ringte dem (de svarte ikke på e-posten vår), var bl.a. at de ikke ønsket å reklamere for Aftenpostens debattside. Klassekampens svarte: ”Dette er eit ordskifte de har med Aftenpostens Per Egil Hegge, og høver best i den avisa, ikkje Klassekampen.” Begge avisene signaliserte m.a.o. at dette ikke var deres bord. Det burde være elementær presseetikk å ha den motsatte holdningen: Det at aviser kan redigere presseetisk kritikk mot seg selv, innebærer en inhabil makt (som vi mener de ikke bør ha, jfr. (1) i tema 4 i linkyyyyygrunneryyyy). Så lenge avisene har denne inhabile makten, bør den reduseres ved at andre aviser bør ha et ansvar for å korrigere, hvis en avis misbruker sin inhabile makt. Aftenposten hadde åpenbart misbrukt sin inhabile makt, jfr. BV4-BV7.
4.9 Om BV10 og BV11 mht. 2002-artikkelen
Jfr. avsnitt 4 i link: 11/9-04 intervjuet Dagbladet Hegge (jfr. link). I papirutgaven av intervjuet siterte Dagbladet Hegge i store bokstaver på to linjer over to sider: "Jeg har ikke tid til å hate mennesker. Men jeg føler en viss mangel på beundring for Johan Galtung." Dette sitatet er hentet fra intervjuet, hvor Hegge sier også det følgende om Galtung: “En ting er at han ljuger om seg sjøl. At han ljuger om meg, er noe annet. Jeg har tatt ham noen ganger, og nå vil han ikke lenger være til stede i debatter der jeg er med.”
Påstanden om løgner av Galtung (løgner i flertall, jfr. “tatt ham noen ganger”), og det i store bokstaver på to linjer over to sider, er vel en ærekrenkelse. Vi tror at ærekrenkelsen ikke hadde noen rimelig begrunnelse, dvs. at den var ulovlig (jfr. (13b) i linkyyyyyytreklageryyyyy) (det burde vi ha nevnt i innleggene vi sendte til Dagbladet, jfr. BV12 og BV13 nedenfor, men vi tenkte ikke på det):
(A) Den eneste begrunnelsen i Dagbladet-intervjuet for at Galtung “ljuger om seg sjøl”, er møte-anklagen A5, jfr. avsnitt 4.3.
(B) Møte-anklagen A5 ble overdrevet i alle de tre framstillingene av den (jfr. merknaden i avsnitt 4.3), men mest i Dagbladet-intervjuet: I henholdsvis Klassekampen og 2002-artikkelen i Aftenposten gjorde Hegge det i alle fall klart for leserne at Galtung hadde deltatt på et møte (at det var et møte med tidligere utenriksministere, kom ikke fram i 2002-artikkelen, bortsett fra at enkelte detaljer kunne tyde på det, jfr. link) (av Hegges innlegg i Klassekampen, forstod en at deltakerne var tidligere utenriksministere, jfr. link). Den mest naturlige tolkingen av Dagbladet-intervjuet, var at møtet var en fantasi.
(C) Påstanden at Galtung “ljuger om” Hegge, er ikke begrunnet i Dagbladet-intervjuet (og dette har vi verken sett påstått eller indikert andre steder).
(D) Den eneste begrunnelsen for ærekrenkelsen i Dagbladet-intervjuet, var m.a.o. møte-anklagen A5, jfr. (A) og (C). Hvis Hegge hadde hatt flere nevneverdige begrunnelser enn møte-anklagen A5, tror vi at han ville ha nevnt dette i Dagbladet-intervjuet eller en av Aftenposten-artiklene om Galtung (i stedet for de feilaktige anklagene han nevnte, jfr. (19b) i linkyyyyytre klageryyyyy).
Anta møte-anklagen A5 var den eneste nevneverdige begrunnelsen for ærekrenkelsen (jfr. (D)). Da er ærekrenkelsen enda et eksempel (i tillegg til Stanghelles minneord-setning) på at møte-anklagen A5 har resultert i en ærekrenkelse av typen “en fjær [jfr. (A), (C) og (D)]” blir gjort til “fem [jfr. "tatt ham noen ganger" i Dagbladet-intervjuet] høns [jfr. (B)]” (jfr. link). Dette er Hegges ansvar (BV10), unntatt at Dagbladet har følgende ansvar BV11: Dagbladet gjengir og forsterker (jfr. (B) og det i store bokstaver på to linjer over to sider) (de to linjene var svar på spørsmålet "Hater du Galtung?", det var m.a.o. Dagbladet som la opp til de to linjene) en ærekrenkelse, uten at leserne kan vurdere om ærekrenkelsen er lovlig (jfr. (A) og (C)).
4.10 Om BV12 og BV13 mht. 2002-artikkelen
Jfr. avsnitt 4 i link: Etter Dagbladet-intervjuet, sendte vi et innlegg til Dagbladets debattside. Dette ble ikke trykt (BV12). Den eneste begrunnelsen var “Vi mottar hver dag opp mot 100 debattinnlegg”.
Innlegget vi deretter sendte til Dagbladets Kort og godt, ble heller ikke trykt (BV13). Vi fikk intet svar, og da vi ringte dem, sa de at ”det var ikke noe galt med innlegget”, men det hadde kommet for seint (23 dager etter intervjuet med Hegge) (7 av de 23 dagene brukte Dagbladets debattside på å avvise vårt innlegg).
Vår begrunnelse for at BV12 og BV13 er betenkelige, er vår begrunnelse 4/10-04 for at innlegget i Dagbladets kort og godt burde bli trykt (jfr. link) (og BV8 og BV9 om andre avisers ansvar):
“1 Hegge har nå fortalt konferanse-historien i store
oppslag i både Klassekampen (18/3-02), Aftenposten
(2/10-02) og Dagbladet (9/11-04). Oss bekjent er vi
de eneste som har kommentert Hegges versjon av
konferansen. Pga. Aftenpostens utstrykning er denne
kommentaren ennå ikke offentliggjort.
2 Hegges kommentar var en presseetisk skandale. En
sjikanøs anklage om uetterrettelighet var selv et
paradeeksempel på uetterrettelighet. Pga.
Aftenpostens utstrykning er bare et utsnitt av denne
skandalen offentliggjort - den ovennevnte
gjennomgående uetterretteligheten kom ikke fram. Også
det mener vi er en presseetisk skandale.
3 Av Dagbladets Hegge-intervju kunne en lure på om
det i det hele tatt hadde vært noen konferanse. Denne
uklarheten bidrar (i likhet med Hegges fordreining)
til å gi et for dramatisk inntrykk av Galtungs
fordreining.”
4.11 Om PFU-orienteringen mht. 2002-artikkelen
18/5-05 sendte vi en e-post til PFU (med kopi til bl.a. Hegge, Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen) om det ovennevnte 2004-intervjuet og 2002-artikkelen (og 1999-artikkelen), jfr. link. E-posten ble sendt vel 6 måneder etter Dagbladet-intervjuet i 2004, da den krevde mye arbeid. Sitat fra e-posten: “Dette er ingen formell klage til PFU, men dreier seg om en sak som vi synes PFU bør være orientert om. En redegjørelse ligger på http://www.pfu.blogspot.com.” Grunnen til at vi ikke klaget formelt, var at vi ikke var fornærmet i saken, og at dette var nesten tre år etter e-postens hovedtema, 2002-artikkelen. I avsnitt 5 oppsummerte vi orienteringen til PFU slik:
“Uretten i en skamløs kommentar [dvs. 2002-artikkelen] ble ikke tilfredsstillende rettet opp, pga. en skamløs utstrykning i vårt innlegg. I stedet ble skamløsheten forsterket seinere, i Hegge-intervjuet [i Dagbladet i 2004].
I den nevnte kommentaren om Gudmund Hernes, eller det vi kan kalle Hernes-saken, var Hegge Aftenpostens talsmann. Også i den saken unnlot Aftenposten å rette opp urett avisen var ansvarlig for. Også i den saken ble skamløsheten forsterket seinere (jfr. den nevnte personkarakteristikken 5/10-02 og, fra Hegges side, bl.a. en nedsettende kommentar 12/6-03).
Og de andre avisene? Med de to nevnte forbeholdene [i avsnitt 4 i samme link] [nå mener vi at de to forbeholdene innebar å stille for lave presseetiske krav til avisene, jfr. BV8 og BV9 om andre avisers ansvar, bl.a. burde avisene ha gjort det vi foreslo - å legge redegjørelsen vår i nettversjonen (link) på en nettside kontrollert av avisen]: I vår sak gjorde de intet - verken for å rette opp uretten eller etter at skamløsheten hadde blitt forsterket. I Hernes-saken ble uretten rettet opp, bl.a. i et innlegg [en kronikk] av Hernes i Dagbladet. (Istedenfor å dementere, hadde Aftenposten tilbudt Hernes å skrive et innlegg. Det var skamløst utilstrekkelig, helt i tråd med utstrykningen i vårt innlegg.) Men bl.a. siden skamløsheten overfor Hernes seinere ble forsterket, tipper vi at pressemiljøets reaksjoner har vært svakere enn de burde ha vært.
Ifølge Hegge-intervjuet [i Dagbladet i 2004] sendte Galtungs advokat etter Hegges kommentar [i 2002] et brev til Aftenpostens ansvarlige redaktør, for å få slutt på "Hegges personforfølgelse av hans klient". Ifølge Dagsavisen 25/3-01 har Hernes etter Hernes-saken [i 1999] "forholdt seg taus når norske medier har tatt kontakt”. Det hele er en skam.”
5 2010-artikkelen
Artikkelen (av Hegge) i 2010: Link
Kilder om artikkelen i 2010: Link
Om Helge Ingstads politiske holdning: Rett etter Hegges løgn (jfr. A6 = IF5 nedenfor) om Ingstad i link, omtalte Hegge Ingstad som "en av venstrefløyens virkelig sene tilvekster". Ingstads datter Benedicte Ingstad var i biografiens del 1, "Eventyret", mer vag (s. 284): "[H]an sto de siste tiårene av sitt liv adskillig lenger til venstre i politikken enn der han startet."
5.1 Om anklagen og feilene i 2010-artikkelen:
Jfr. punkt H3 i avsnitt 6 i link og Frode Skarsteins biografi om Ingstad: I 1938 skrev amerikanske aviser (og også Dagbladet og Bergens Tidende) at Ingstad hadde sagt at ”I saw five adult [ville] Apaches and a baby with my own eyes [i Mexico]”. Men noe mer enn å observere hadde han ikke våget, for “he felt he would have been taking his life in his hands had he tried to photograph the band”. Ifølge en lokal Arizona-avis hadde Ingstad sett de fem “at a distance”. I et brev til en venn skrev han at han hadde klart å kontakte de ville. Til sin forlegger skrev han at “Jeg fandt dem”.
Ingstads foreldre, som visste at påstanden i avisene ikke var sann, skrev et strengt brev til ham, som sannsynligvis ble en vekker. I boka ”Apache-indianerne” året etter, skrev Ingstad bare at han sannsynligvis hadde fått et glimt av en vill apache i kikkerten, og at han hadde fått «øie på noen sky mennesker», som han på grunn av «opplysninger (...) senere» var usikker på om var ville apacher. Skarstein: «Ville han gi seg selv utgang om noen skulle presse ham på tidligere overdrivelser?»
I anmeldelsen i 2010 av de to biografiene om Ingstad av hhv. Benedicte Ingstad og Skarstein (link), påsto Hegge at Ingstad hadde skrevet en ”skildring av et møte med ville apache-indianere”. Men noen slik skildring fins ikke (BF7). Hegge påsto også at Skarstein ”tviler [..] sterkt på at Ingstad fant stammen, bortsett fra noen få individer som var kommet på vidvanke”. Men Skarstein vet som alle andre at Ingstad ikke fant stammen, da Ingstad klargjorde dette i apache-boka (BF8). Det Skarstein tviler på, er de to ovennevnte episodene i Ingstads apache-bok, mens Hegge som nevnt gir inntrykk av at Skarstein ikke tviler på at Ingstad fant ”noen få individer som var kommet på vidvanke” (BF9).
Hegge ga m.a.o. inntrykk av at Ingstad i apache-boka og livet ut påsto å ha møtt de ville (A6 = IF5), og til og med hadde skrevet en usann ”livfull[..] skildring[..]” om møtet (jfr. ovennevnte BF7). Det er usannsynlig at Hegge selv trodde på dette – bl.a. pga. de ovennevnte feilene, og at Hegge ikke nevnte avisartiklene, foreldrenes brev, og effekten av brevet på Ingstads framstilling (et viktig poeng i begge biografiene). A6 = IF5 og BF7 var m.a.o. en åpenbar løgn av Hegge. Vi tipper at Hegge skrev BF9 for å få A6 = IF5, BF7 og BF8 til å se ut som slurvefeil e.l.
Det ovennevnte viser:
(a) Ingstad gjorde en annen og mindre feil enn den han ifølge Hegge hadde gjort.
(b) Ingstad korrigerte seg selv, i motsetning til det Hegge ga inntrykk av.
(c) Til sammen innebærer (a) og (b) at Ingstad gjorde en annen og mye mindre feil enn den han ifølge Hegge hadde gjort.
Ingstad var m.a.o. uskyldig i det Hegge skrev at han hadde gjort (dvs. A6 = IF5 ovenfor). Alle BV-ene mht. 2010-artikkelen nedenfor, er alvorlige BV-er, blant annet fordi: A6 = IF5 var en ulovlig ærekrenkelse (jfr. det ovennevnte om 2010-artikkelen, se også det under overskriften “Konsekvensene” i avsnitt 2 i kapittel 4 i link, og definisjonen av en ulovlig ærekrenkelse i (13b) i linkyyyyytre klageryyyyy) og som nevnt ovenfor en åpenbar løgn av Hegge.
5.2 Om BV14 mht. 2010-artikkelen:
Jfr. klage A til PFU i kapittel 1 i link: 31/10-10 trykte Aftenposten vårt innlegg om 2010-artikkelen. Men uten å si noe, hadde Aftenposten endret tittelen på innlegget vårt - fra “Feil av Hegge om Ingstad” til “Helge Ingstad fant ikke apachene” (BV14). Undertegnede Erik Thorvik har aldri i sitt liv vært så sint for noe, som for denne tittelen (se også det under overskriften “Hvor alvorlig er tittelendringen?” i avsnitt 3 i kapittel 4 i link):
(1) Temaet for tittelen, var om Ingstad hadde funnet apachene eller ikke. Hvordan kan dette bli et tema, hvis ingen hadde påstått at Ingstad fant apachene? Og hvis noen har påstått dette, hvordan kan noen gjøre det, hvis Ingstad selv aldri hadde påstått det? Den naturlige tolkingen av temaet for tittelen, er m.a.o. at Ingstad hadde påstått at han hadde funnet apachene.
(2) Tittelen sa at Ingstad ikke hadde funnet apachene.
(3) Den naturlige tolkingen av (1) og (2), er at Ingstad hadde påstått at han hadde funnet apachene, selv om han ikke hadde gjort det. Den naturlige tolkingen er altså identisk med kjernen i Hegges løgn om Ingstad.
(4) Men den naturlige tolkingen er også identisk med det Ingstad gjorde, før han korrigerte seg selv? Ja, men nettopp fordi han korrigerte seg selv, har ingen trodd at han fant apachene. Og derfor har det ikke vært noen grunn til å poengtere at Ingstad ikke fant apachene, slik tittelen gir inntrykk av at det er.
(5) Konklusjon: Den naturlige tolkingen av tittelen er identisk med kjernen i Hegges løgn om Ingstad (jfr. (3)), og avviker fra det som faktisk skjedde (jfr. (4)).
Kort sagt, om BV14: Aftenposten fjernet tittelen med brodd mot Hegge, og satt inn en tittel med brodd mot Ingstad, som vi forsvarte mot Hegge. Og den naturlige tolkingen av tittelen var kjernen i Hegges løgn om Ingstad.
Tittelendringen var viktig også fordi (se forøvrig det under overskriften “Konsekvensene” i avsnitt 3 i kapittel 4 i link):
Bare en liten andel av dem som leste tittelen, leste også innlegget.
Antallet som leste tittelen, var antakelig (mye) større enn antallet som leste Hegges løgn A6 = IF5 (nesten sist i en lang artikkel).
5.3 Om BV15 mht. 2010-artikkelen:
Jfr. link: Etter at innlegget var trykt, spurte vi Aftenposten 3/11-10 om tittelendringen: “Hvorfor ble denne endringen gjort?” Aftenposten svarte samme dag: “Tittelen ble nok endret fordi vi ønsket å være mer konkrete på hva som var feil. Det er jo også dekning for tittelen.” Vi spurte samme dag: “Hvorfor ble endringen gjort uten å spørre oss?” Aftenposten svarte samme dag: “Fordi vi ikke så på det som en kontroversiell endring.”
Begge svarene, ikke minst det siste, er åpenbare løgner (BV15) (se også det under overskriften “Årsakene” i avsnitt 3 i kapittel 4 i link). B14 og B15 (og selvfølgelig A6 = IF5) viser en skamløshet som mildt sagt er milevis fra alminnelig anstendighet.
5.4 Om BV16 mht. 2010-artikkelen:
Jfr. klage B til PFU i kapittel 1 i link: 30/11-10 sendte vi følgende innlegg til Aftenposten:
Skamløst av Aftenposten
Av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
To ganger har vi påpekt feil i personangrep fra Per Egil Hegge. Begge innlegg har Aftenposten skadet ved å endre dem uten å spørre oss.
Ifølge Hegges anmeldelse av biografiene om Helge Ingstad 25. september, har Ingstad skrevet en ”skildring av et møte med ville” apacher, som forfatter Frode Skarstein betviler. Men skildringen fins ikke. Ingstad klargjorde i ”Apache-indianerne” (1939) at han ikke hadde funnet de ville. Skarstein tviler på to usikre observasjoner i boken (den ene med kikkert). Disse tror han kan ha vært påfunn for å ”gi seg selv utgang om noen skulle presse” Ingstad på å ha sagt (tror Skarstein) i intervju året før, at han hadde møtt de ville.
Dette påpekte vi 31. oktober. Men Aftenposten hadde skiftet ut vår tittel (”Feil av Hegge om Ingstad”), med en tittel med brodd mot Ingstad (”Helge Ingstad fant ikke apachene”). Dermed framsto vårt innlegg enkelt sagt som et innlegg ”mot” Ingstad i debatten etter Skarsteins bok.
Og: Tittelen ga inntrykk av at vi ville korrigere noen som trodde Ingstad (kanskje) fant apachene. Men om noen tror det, tyder det på at Ingstad selv har sagt det. Dermed bidro tittelen implisitt til å gjenta Hegges urett.
Aftenposten: ”[V]i ønsket å være mer konkrete på hva som var feil. Det er jo også dekning for tittelen.” Men det tilsier en tittel som ”Ingstad sa at han ikke fant apachene”. Ingstad påsto å ha funnet ”stammen”, mens Skarstein tror han fant bare ”noen få individer som var kommet på vidvanke” – ifølge Hegge. Men at (Skarstein vet at) han ikke fant noen, var langt fra vårt hovedpoeng.
Selv om endringer blir gjort ”som oftest etter kontakt med innsender” (sitat fra automatisk svar), ble ikke vi spurt, fordi ”vi ikke så på det som en kontroversiell endring”. Feil.
I 2002 skrev Per Egil Hegge en kommentar full av feil/forvrengninger om Johan Galtung (jfr. siste eksterne lenke i Wikipedias Galtung-artikkel). Aftenposten endret innlegget vårt om dette uten å spørre oss, slik at mye av kritikken vår ikke engang ble antydet.
Aftenposten tillot ikke at vi nevnte 2002-artikkelen, jfr. link (BV16). Begrunnelse for at BV16 er betenkelig (se også det under tittelen “Hvorfor urimelig?” i avsnitt 4 i kapittel 4 i link):
Aftenposten spurte (jfr. 3/12-10 i link): “Dette [det i innlegget om 2002-artikkelen] har vel ikke noe med deres innlegg på 1100 tegn å gjøre?” Vi svarte: “Innleggets hovedpoeng er at vi har påpekt feil fra Hegge to ganger, og at Aftenposten begge ganger har redusert effekten av innlegget ved å endre det uten å spørre oss. Som Henning Berg har sagt: ”En gang er en gang, to ganger er mange ganger” – og da tenker vi på både Hegge og Aftenposten.” Aftenposten svarte samme dag: “Jeg ser poenget, men vi prioriterer ikke nå å slippe til kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden. Så vi skriver om første setning og kutter siste avsnitt.” Slik ble dette innlegget trykt (i Leserforum, jfr. punkt B i link).
Vi kritiserte altså “både Hegge og Aftenposten” for handlingsmønstre (i betydningen minst to feilgrep av samme type, jfr. sitatet av Henning Berg):
Aftenpostens handlingsmønster var en selvopplevd historie. Vi hadde m.a.o. ikke valgt ut hendelser – omtrent det samme hadde skjedd med begge de to innleggene våre (det i 2002 og det i 2010 før innlegget ovenfor).
Kravet om å ikke nevne 2002-artikkelen i innlegget ovenfor, var den tredje gangen (av tre mulige), at Aftenposten skadet vår kritikk av avisen på en utilbørlig og alvorlig måte. Nær sagt den eneste forskjellen, var at Aftenposten i det tredje tilfellet ikke skadet innlegget uten å si noe, men i stedet krevde å få skade innlegget for å trykke det.
Generelt er handlingsmønstre og kritikk av dette, mye viktigere og bør prioriteres høyere enn kritikk av enkelthendelser, og derfor er kritikk av handlingsmønstre vanlig og viktig. Aftenposten har selvfølgelig ingen rimelig rett til å bestemme at den skal bli kritisert for bare en enkelthendelse, ikke et handlingsmønster. Men Aftenposten bruker her sin inhabile makt over presseetisk kritikk mot seg selv, til å bestemme nettopp dette. Og det er ikke den eneste gangen, at Aftenposten har gjort dette: Vi har 4 ganger forsøkt å påpeke handlingsmønstre hos Hegge/Aftenposten, og alle de 4 forsøkene har Aftenposten forhindret (jfr. (5) og (6b) i vår e-post 17/2-24 i link, og BV-ene 4, 5, 6, 16, 17, 23 og 24 (20, 21, 22, 26 og 27) mht. Aftenposten (PFU)).
5.5 Om BV17 mht. 2010-artikkelen:
Jfr. klage C til PFU i kapittel 1 i link: 30/12-10 sendte vi følgende innlegg til Aftenposten:
Skamløs – tre ganger på rad
Av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
I et innlegg 31. oktober påpekte vi at Per Egil Hegges personangrep mot Helge Ingstad 25. september, var feilaktig. Men, uten å spørre oss, hadde Aftenposten skiftet vår tittel med brodd mot Hegge ut med en tittel med brodd mot Ingstad.
Dette påpekte vi i et innlegg 5. desember. Men for å få det trykt, måtte vi la være å påpeke noe som gjør frekkheten enda mer alvorlig - at vi har opplevd noe liknende fra både Hegge og Aftenposten tidligere. I 2002 skrev Hegge en kommentar full av feil/forvrengninger om Johan Galtung (jfr. siste eksterne lenke i Wikipedias Galtung-artikkel). Vårt innlegg om dette endret Aftenposten uten å spørre oss, slik at mye av kritikken ikke engang ble antydet. Et innlegg om endringen ble ikke trykt.
Aftenposten: ”[V]i prioriterer ikke nå å slippe til kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden.” Men under innlegget var det nok ledig plass (dekket med en vignett) for det vi ønsket å nevne om 2002-saken.
Men uavhengig av den ledige plassen, burde vi ha fått nevne 2002-saken: At både Hegge og Aftenposten opptrådte på liknende måte i oktober-saken som i 2002-saken, var vårt hovedpoeng. Å sverte andre med feil/forvrengninger, og å prøve å holde leserne mest mulig uvitende om dette, er alvorlig. Presseetisk kritikk bør prioriteres høyere enn annen aviskritikk i Leserforum.
De tre innleggene hhv. i 2002 og i oktober og desember i fjor, innebærer at Aftenposten tre ganger på rad har skadet vår kritikk mot avisen/Hegge ved å endre den uten rimelig begrunnelse. Hegge har, oss bekjent, skrevet fire personangrep i Aftenposten med viktige feil/forvrengninger – de to omtalt i hhv. 2002- og oktober-innlegget, og to til (jfr. den ovennevnte Wikipedia-lenken). [De fire personangrepene var artiklene i 1999, 2001, 2002 og 2010.]
Skamløsheten blir enda mer grell av de åpenbart feilaktige begrunnelsene - jfr. prioriteringsbegrunnelsen ovenfor [prioriteringsbegrunnelsen ble vel skrevet før Aftenposten ble klar over behovet for en vignett nevnt ovenfor, så dette var et dårlig eksempel], og begrunnelsen for den ovennevnte tittelendringen (”vi ikke så på det som en kontroversiell endring”).
Noe bør gjøres med avisenes mulighet til å redigere kritikk mot seg selv.
I dette innlegget kunne vi også ha nevnt det følgende:
Hegges artikkel om Ingstad ble trykt på en lørdag (677 000 lesere), mens begge våre innlegg ble trykt på søndager (502 000 lesere). Vårt siste innlegg ble trykt i Leserforum, som vel er relativt lite lest.
Aftenposten endret som nevnt tittelen på vårt første innlegg uten å si noe, jfr. BV14. Det gjorde de også med vårt andre innlegg. Der ble tittelen endret fra "Skamløst av Aftenposten" til det mer anonoyme "Skamløst". Begge tittelendringene fjernet m.a.o. kritikk mot avisen (henholdsvis Hegge og Aftenposten) i titlene.
Aftenposten avviste først dette innlegget med et standardsvar: “Dessverre er den daglige tilstrømningen av nye manuskripter til debatt- og kronikksidene så stor - opp til 100 artikler - at vi er nødt til å si nei takk til det aller meste.” Da vi ba om en begrunnelse, var svaret: “Innlegget ble takket nei til fordi dere allerede har sluppet til med kritikk – både mot Hegge og mot Aftenposten.” Avslaget er BV17. Begrunnelse for at BV17 er betenkelig: En avis bør trykke kritikk av all nevneverdig presseetisk urett den har gjort seg skyldig i, ikke bare et utvalg av den (et utvalg som i dette tilfellet ikke inkluderer betingelsen for å trykke innlegget om tittelendringen, og det påpekt i punktene I-III i klage C i kapittel 1 i link). Særlig ille er dette, hvis det er kritikkens hovedpoeng, som ikke kommer fram. Slik var det mht. både BV17 og BV16: Både BV17 og BV16 gjorde at kritikk av handlingsmønstre ikke ble trykt. Handlingsmønstre er selvfølgelig mye viktigere enn enkelthendelser. Og det var åpenbart nettopp derfor Aftenposten vha. BV17 og BV16 forhindret at kritikk av handlingsmønstre ble trykt.
5.6 Om BV18-BV22 mht. 2010-artikkelen:
27/1-11 sendte vi en klage til PFU som bestod av tre klager A, B og C, og et spørsmål D, jfr. kapitlene 1 og 2 i link. PFU-sekretariatets innstilling og PFUs vedtak var ikke brudd på god presseskikk, jfr. kapittel 3 i samme link:
Om klage A, dvs. endringen i tittelen på det første innlegget om 2010-artikkelen (jfr. BV14), skrev PFU (BV18): “Etter sekretariatets mening var avisens endring av tittelen i første innlegg ikke i strid med god presseskikk, selv om klagernes reaksjon er forståelig.” Dette ble ikke begrunnet (BV19).
Vår begrunnelse for at BV18 er betenkelig, er det om BV14 ovenfor, og det følgende fra vår e-post til sjefredaktør i Aftenposten Trine Eilertsen 27/1-24 (link): “For eksempel (link) endret Aftenposten tittelen på vårt første leserinnlegg om Ingstad uten å spørre, fra "Feil av Hegge om Ingstad" til "Helge Ingstad fant ikke apachene". Dermed så det ut som om innlegget vårt støttet Hegges løgn om Ingstad. Dette ble forsvart med den åpenbare løgn at Aftenposten "så [ikke] på det som en kontroversiell endring". Slikt - å skifte en overskrift på et innlegg, åpenbart for å skjule for leserne at en journalist har løyet om at en mann har gjort noe alvorlig galt [og dette innebærer en ulovlig ærekrenkelse, jfr. avsnitt 5.1], og gi inntrykk av at innlegget støtter løgnen - kan en avis altså gjøre, uten å bli felt i PFU”.
Vår begrunnelse for at BV19 er betenkelig: Vi kan føye til det ovenstående: Slikt kan en avis altså gjøre, uten at PFU engang begrunner hvorfor dette ikke er i strid med god presseskikk. Det er forstemmende hvor lite PFU krever av avisene mht. presseetisk nivå (jfr. BV18), og hvor lite PFU krever av seg selv mht. å begrunne dette (jfr. BV19).
Om klage B, dvs. at vi i innlegget om tittelendringen, ikke fikk nevne det Aftenposten gjorde med vårt innlegg om 2002-artikkelen (jfr. BV16) (den første setningen av de to følgende setningene, dvs. PFUs konklusjon, er BV20) (den andre setningen, PFUs begrunnelse, er BV21): “Heller ikke avslaget på formidlingen av kritikken av et åtte år gammelt forhold var i strid med god presseskikk [BV20]. Det må understrekes at redaktørens rett til å beslutte hva som skal publiseres, kun kan overprøves når det foreligger en åpenbar tilsvarsrett, slik det er beskrevet i Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 [BV21].”
Om BV20: Vår begrunnelse for at BV20 er betenkelig, er som for BV16 ovenfor. BV20 er altså at PFU mente at klage B ikke var i strid med god presseskikk. Men PFU innledet med følgende merknad, som kan innebære kritikk av det Aftenposten gjorde mht. klage B: ”[M]ediene bør være svært romslige med å videreformidle kritikk av egen redaksjonell virksomhet. Slik sett ville det ikke vært unaturlig om Aftenposten også hadde sluppet til klagerne i større grad i den foreliggende klagen.” Denne mulige kritikken av Aftenposten mht. klage B og/eller C, er påfallende mild – ”[fordi] mediene bør være svært romslige […] ville det ikke vært unaturlig”. Formuleringen kunne ha vært brukt – og er mest naturlig å bruke - om kritikk som ikke burde slippe til, om det ikke var for at ”mediene bør være svært romslige”. Men vår ikke-trykte kritikk er selvfølgelig ikke av denne typen. Den dreier seg om at både Hegge og Aftenposten har vist skamløse handlingsmønstre mht. personangrep (jfr. begrunnelsen for BV22 nedenfor og (8) i linkYyyyyyyytre klageryyyyy) (se også det under tittelen “Kommentar til sekretariatets innstilling” i avsnitt 4 i kapittel 4 i link).
Begrunnelse for at PFUs begrunnelse BV21 er betenkelig: Anta en avis avviser et innlegg med kritikk av presseetisk urett avisen har begått. Det PFU sier her, er at PFU ikke kan felle avisen for dette, hvis innlegget er skrevet av andre enn ofrene. Slik bør det ikke være (se også tema 3 i linkyyyygrunneryyyy om det generelle, at PFU bør felle det som fortjener å bli felt):
(1) Det innebærer å overlate hele ansvaret for å rette opp urett, til ofrene for uretten. Men det kan være mange grunner til at ofrene ikke ønsker å diskutere sin person offentlig selv, f.eks. fordi offeret vet at om en forsvarer seg, vil en antakelig bli utsatt for enda mer urett.
(2) En analogi er mobbing – mobberne bør ikke ha rett til å nekte andre å støtte mobbeofrene.
(3) Anta en avis avviser presseetisk kritikk skrevet av andre enn avisens ofre, og at de som har skrevet kritikken, klager til PFU. PFU har en løsning på dette i dag: PFU kan be generalsekretæren i NP vurdere om PFU bør behandle klagen. PFU burde ha bedt generalsekretæren vurdere vår klage B (og C, jfr. nedenfor). Hvis generalsekretæren kom til at PFU burde behandle klage B, burde PFU felle Aftenposten, hvis PFU var enig i klage B.
(4) Et mulig problem ved (3), som kan bidra til at (3) blir for lite brukt, er at belastningen for offeret kan øke, hvis PFU frikjenner avisen, og avisen publiserer frikjennelsen. Kanskje blir frikjennelser i saker av (3)-typen ikke publisert, det er vi i så fall enig i. Vi tror at normalt bør PFU-frikjennelser ikke publiseres, verken de av (3)-typen eller andre, jfr. punkt (3) i tema 4 i linkyyyyygrunneryyyyyy.
Om klage C, dvs. at innlegget om Hegge og Aftenposten sine handlingsmønstre ikke ble trykt (jfr. BV17): PFU frikjente Aftenposten (BV22). PFUs begrunnelse for BV22 (og BV20) er BV21. Vi kommenterte BV21 ovenfor. Begrunnelse for at BV22 er betenkelig: Tema for innlegget i klage C, er at Hegges handlingsmønster er personangrep som innebærer å kritisere venstreorienterte for uetterrettelighet vha. egen uetterrettelighet (!), mens Aftenpostens handlingsmønster er å forhindre oppretting av denne uretten med skamløse redigeringer/avvisninger av våre innlegg. Det hele er m.a.o. ekstremt skammelig, og PFU burde ha felt at innlegget om dette ikke ble trykt (jfr. BV21, se også BV17, BV20 og avsnitt 5 i kapittel 4 i link).
6 2012-artikkelen
I 2012 skrev Aftenpostens Halvor Tjønn en artikkel (link) om en artikkel Galtung hadde skrevet i bladet Humanist, link.
Våre kilder om Tjønns 2012-artikkel er link.
6.1 Om anklagene og feilene i 2012-artikkelen
(1) Tjønn skriver (vi har markert anklagene): “Galtung har tidligere gjort seg herostratisk berømt ved å påstå at Al-Qaida er USAs påfunn [A7 = A4], at "norske snikskyttere i Afghanistan dreper muslimer som vilt" [A8], at Nobelkomiteen har pervertert Nobelprisen ved å gi den til Liu Xiaobo [A9] og endelig at PST, i disse terrortider, er "et redskap for demokrati-avskaffelse i Norge" [A10].”
(2) A8-A10 er diskutable anklager, dvs. at det er diskutabelt, i hvilken grad Galtung har rett/feil i det han har sagt (hvis han har sagt det, det har vi ikke undersøkt).
(3) A7 var det Hegge skrev i 2002-artikkelen, dvs. A4 (Galtung “sa at terrororganisasjonen Al-Qaida ikke eksisterer, men er noe som USA har funnet på”), jfr. avsnitt 4.2. A7 = A4 har en fasit, i den forstand at al-Qaida i en eller annen forstand selvfølgelig finnes, dvs. at al-Qaida kan ikke være USAs påfunn. Galtung vil da være skyldig i A7 = A4 hvis han mener al-Qaida er USAs påfunn. Men her var Galtung altså uskyldig, jfr. A7 = A4 = IF3 = IF6 (IF6 markerer at IF3 gjentas i 2012-artikkelen, selv om vi hadde korrigert A4 = IF3 i Aftenposten, jfr. avsnitt 3 i link).
(4) Hovedanklagen i Tjønns artikkel var at Galtung "spre[r] jødehat" (A11). Denne har en fasit, i den forstand at det bør en selvfølgelig ikke gjøre. Tjønn markerte klart at hans anklage hadde en fasit i en slik forstand: Han skrev om A7-A10 at de er "lov å hevde i et tolerant debattklima i Norge", men at det Galtung hadde gjort mht. A11, "er noe helt annet". Begrunnelse for at Galtung er uskyldig i A11 = IF7:
Tjønn begrunnet A11 på den samme måten som Hegge begrunnet A7 = A4 = IF3 = IF6: En nevner noe som indikerer at anklagen er riktig, men unnlater å nevne det som klargjør at anklagen er uriktig.
Først om det Tjønn nevnte: I sin artikkel nevnte Galtung to antisemittiske kilder. Vi er enige med Tjønn i at Galtung burde ha unngått de to kildene (jfr. parentesen i vårt innlegg i avsnitt 2.1 i link). Men å si at det Galtung gjorde, var å "spre jødehat" (jfr. A11) (og bl.a. starte artikkelen om Galtung med "Jødehat."), er å bruke de samme ordene om Galtung, som en vanligvis bruker om antisemitter. Slik ga Tjønn inntrykk av at Galtung hadde skrevet noe jødefiendtlig, m.a.o. hadde antisemittiske holdninger (A11 = IF7). Men å gi inntrykk av at Galtung hadde antisemittiske holdninger, er omtrent like troverdig som å gi inntrykk av at han ikke kunne lese. Galtung nevnte to av grunnene til det i sin artikkel, men Tjønn nevnte ingen av dem:
Galtung nevnte at ”antisemittisme stort sett har forsvunnet fra amerikansk debatt. Og bra er det. Jeg gjorde mitt bidrag da jeg arbeidet for [den jødiske og anti-antisemittiske] Anti-Defamation League.”
Galtung skrev at antisemittismen ”kan dukke opp igjen, og den sikreste måte å garantere det på er å tabuisere problemene, unndra dem debatt”.
6.2 Om BV23 og BV24 mht. 2012-artikkelen
Det siste avsnittet i innlegget vi sendte inn, gjaldt A7 = A4 = IF3 = IF6:
Tjønn: «Galtung har tidligere gjort seg herostratisk berømt ved å påstå at Al-Qaida er USAs påfunn». Dette er Per Egil Hegges feilaktige påstand (i en kommentar om Galtung med minst ni feil/forvrengninger) i Aftenposten 2. oktober 2002, korrigert av oss 11. desember 2002.
Aftenposten satte 6/5-12 en betingelse for å trykke innlegget – at dette siste avsnittet i innlegget ble strøket (BV23, BV23 gjelder også det nevnt nedenfor). Begrunnelse for at BV23 er betenkelig:
Den nevnte setningen av Tjønn er en implisitt feil (A7 = A4 = IF3 = IF6), og dette forsterkes av bl.a. det om “herostratisk berømt”.
Vi har korrigert A4 = IF3 før (jfr. avsnitt 4.6), og når Aftenposten gjentar A4 = IF3 (dvs. A7 = A4 = IF3 = IF6), bør selvfølgelig også korrigeringen gjentas, jfr. bl.a. punkt 4.13 i VV-plakaten. Å gjenta noe som er korrigert, er i og for seg enda mer grovt enn å gjøre feilen første gang.
Å ikke kommentere A7 = A4 = IF3 = IF6, er å implisitt si at den er akseptabel.
Aftenposten begrunnet betingelsen slik (BV24, BV24 gjelder også det nevnt nedenfor): “Tjønn siterer ikke her Hegge på noen måte, han har tatt utgangspunkt i Galtungs intervju med Der Spiegel.” Begrunnelse for at BV24 er betenkelig: BV24 er en åpenbar løgn (åpenbart for å forhindre vår kritikk av Hegge i innlegget). Tjønn har selvfølgelig funnet (og “tatt utgangspunkt i") dette i Aftenpostens arkiv, ikke Spiegels arkiv.
Var det riktig å nevne Hegge? Fra vår e-post 10/5-12:
Hvis en må korrigere en og samme påstand i en avis to ganger, er det en selvfølge at en nevner det, som en del av den alminnelige orienteringen til leserne. Ingen tier om slikt. Å unnlate å nevne Hegge er m.a.o. å gi inntrykk av at denne påstanden ikke har stått i Aftenposten tidligere, men det stemmer ikke.
Unnlater vi å nevne Hegge, gir vi inntrykk av at Tjønn har gjengitt Spiegel-intervjuet på en uredelig måte. Det har vi ikke grunnlag for.
Det ble en diskusjon med Aftenposten (jfr. avsnitt 10 i link), som endte med at Aftenposten (uten begrunnelse, så vidt vi kan se) nektet å trykke innlegget, selv om vi omformulerte avsnittet om al-Qaida til det følgende (vi regner dette avslaget og den manglende begrunnelsen som deler av henholdsvis B23 og B24):
Tjønn bemerker: “Galtung har tidligere [i 2002] gjort seg herostratisk berømt ved å påstå at Al-Qaida er USAs påfunn”. Han sa ikke det, men det han sa, ble på en uredelig måte gjengitt slik. Det Galtung sa, var i korthet at al-Qaidas organisasjonsform var annerledes enn USA trodde.
Aftenposten har minst fire ganger tidligere behandlet Galtung på en skammelig måte, og Tjønns kommentar er et nytt eksempel på dette.
De fire gangene vi siktet til, var fødselsdagsomtalen i 2000 (jfr. fjerde nederste avsnitt i link), 2001-artikkelen (link), 2002-artikkelen (link) og personkarakteristikken 4/10-02 (link).
6.3 Om BV25-BV27 mht. 2012-artikkelen:
Vår PFU-klage om 2012-artikkelen (link) bestod av fire klager:
I: Om temaet antisemittisme
II: Om temaet al-Qaida
III: Om betingelsen for å trykke innlegget
IV: Om at Aftenposten ikke trykket innlegget
PFU-sekretariatet sendte en innstilling om ikke brudd på god presseskikk (link). Vi tenkte å sende inn en kommentar til denne innstillingen (og fikk innvilget mer tid for å gjøre dette). Men vi skrev aldri den kommentaren ferdig, pga. noe annet tidkrevende som oppstod. Vår kommentar til PFU-sekretariatets innstilling her er:
Mht. klagene I og II var Galtung den naturlige part, og PFU-sekretariatet kommenterte derfor ikke dem. Men PFU-sekretariatet burde ha bedt generalsekretæren i NP vurdere om PFU burde behandle klagene I og II, jfr. (3) i avsnitt 5.6. At PFU-sekretariatet ikke gjorde det, er BV25.
PFU-sekretariatet konkluderte med ikke brudd på god presseskikk mht. klagene III og IV (BV26), og begrunnet denne konklusjonen slik (BV27): “I det foreliggende tilfellet registrerer sekretariatet at det har vært en dialog med Aftenposten om innholdet i innlegget, uten at man kom til enighet. Selv om utvalget en rekke ganger har anført at redaksjoner bør være åpne for kritikk, kan ikke sekretariatet se at det forelå noen publiseringsplikt fra avisens side. En slik plikt eksisterer i realiteten kun når det gjelder tilsvar på direkte angrep, slik det er formulert i Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 [om tilsvarsretten, dvs. ofrenes rett til å forsvare seg].”
Vår begrunnelse for at BV26 er betenkelig, er begrunnelsen for BV27 nedenfor, og: Dette gjaldt et alvorlig og feilaktig/misvisende personangrep/ærekrenkelse (jfr. (4) i avsnitt 6.1), og en gjentakelse av en feil som vi hadde korrigert i Aftenposten (jfr. avsnitt 6.2).
Begrunnelse for BV27 er betenkelig:
Punkt 4.13 i Vær Varsom-plakaten lyder (se også tema 3a i linkyyyyygrunneryyyyy): “4.13. Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.” I avsnitt 3.1 i link skrev vi at vi burde få korrigere A7 = A4 = IF3 = IF6, bl.a. pga. punkt 4.13, fordi IF3 = IF6 gjorde at leserne ville feiltolke hva Galtung mente. PFU-sekretariatet begrunner ikke hvorfor de mener punkt 4.13 bør ignoreres i dette tilfellet.
Punkt 4.13 bør ikke ignoreres i dette tilfellet: PFU bør generelt felle det PFU mener fortjener å bli felt, ikke tolke f.eks. punkt 4.13 slik at mye som fortjener å bli felt, ikke blir felt. At A7 = A4 = IF3 = IF6 fortjener å bli felt, er vel åpenbart (jfr. avsnitt 4.2).
Om punkt 4.15, tilsvarsretten (se også tema tema 3b i linkyyyyygrunneryyyy): Det PFU sier her, er at en avis kan gjøre presseetisk urett, og nekte å trykke all kritikk (skrevet av andre enn ofrene) av uretten, uten å bli felt av PFU (med unntak av kritikk som må trykkes pga. f.eks. punkt 4.13). Slik bør det ikke være: PFU bør felle det som fortjener å bli felt. Mht. kritikk skrevet av andre enn ofrene, bør generalsekretæren i NP vurdere om PFU bør behandle saken (jfr. (3) i avsnitt 5.6).
7 2023-artikkelen
Artikkelen i 2023 (Harald Stanghelles minneord om Per Egil Hegge): Link
Kilder om artikkelen i 2023: Link
7.1 Om feilene og anklagen i 2023-artikkelen:
Minneord-setningen i 2023-artikkelen var: Hegge "både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær." En kan si at det var to feil i minneord-setningen (i tillegg til at både "avslørte og æreskjelte Johan Galtung" var en urimelig ærekrenkelse, jfr. (13i2) i linkyyyyyyytre klageryyyyy):
Galtung hadde ikke "pyntet seg med mange lånte fjær" (A12 = ÅF5, dvs. at Galtung var uskyldig), slik minneord-setningen ga inntrykk av, jfr. (14) i linkyyyyyytre klageryyyyyy.
At Galtung hadde pyntet seg med mange lånte fjær, var ikke noe "Hegge mente", i den betydning at Hegge hadde publisert denne meningen (BF10). Grunnen til at vi kaller dette BF10, er at Stanghelle i e-posten 29/1-24 (jfr. link), skrev at minneord-setningen beskrev det Hegge “skrev” om Galtung (m.a.o. ikke det Hegge kan ha sagt i private samtaler om Galtung). Gitt at Hegge sa det “Hegge mente” i private samtaler, var det ingen BF10 i minneord-setningen.
7.2 Om BV28 og BV29 mht. 2023-artikkelen:
BV28 er at Stanghelle ikke oppga sine kilder for ærekrenkelsen, uten å begrunne dette. Begrunnelse for at BV28 er betenkelig, er tema 2 i linkyyyyygrunneryyyyyy.
BV29 er at verken Eilertsen eller Stanghelle svarte på vår e-post 8/6-24 (jfr. link), dvs. at Aftenposten ikke ville korrigere minneord-setningen. Begrunnelse for at BV29 er betenkelig, er avsnitt 3 i linkyyyytre klageryyyy.
Kommentarer
Legg inn en kommentar