Om PFU: 

 

(a) Etter intervjuet med Hegge i 2004, jfr. (1c1) i e-posten, sendte vi i 2005 en orientering (ikke en klage) til bl.a. PFU (link). Verken PFU eller noen av de andre mottakerne responderte. Det var verken uventet eller kritikkverdig.  

 

(b) I 2011 (2013) klaget vi til PFU på hvordan våre leserinnlegg om 2010-artikkelen om Ingstad (Tjønns 2012-artikkel) var blitt behandlet i Aftenposten, jfr. link (link og link). (I 2002 burde vi ha klaget på behandlingen av de leserinnleggene vi sendte inn den gangen, jfr. link.) PFUs avvisninger av klagene våre innebærer (for innlegg av andre enn avisens offer): En avis kan, uten å bli felt i PFU, 

* nekte å trykke viktig presseetisk kritikk av seg selv (avisen må rette definitive feil, men har ingen plikt til å rette opp feilslutninger (eller åpenbare feil), jfr. avsnitt 2.2 i link), eller 

* forandre presseetisk kritikk mot seg selv på skamløse måter (uten å spørre den som har skrevet kritikken, eller ved å kreve at kritikken må forandres for at den skal bli trykt). 

PFUs avvisninger var antakelig forårsaket av at både evnen (gitt av Vær Varsom-plakaten) og viljen til å rette opp den urett vi påpekte, var for svak. Det tyder på at pressen bør være et mindretall, ikke et flertall, i PFU (og på en eller annen måte bør pressens ofre være representert i PFU - de har en viktig innsikt ingen andre har), jfr. punkt 8.3 i link.  

 

(c) I 2013 klaget vi i tillegg på det Tjønn hadde skrevet (link og link). (Vi burde ha klaget på det Hegge skrev i 2002 og 2010, jfr. link og link.) PFUs avslag innebar at kun Galtung, ikke vi, hadde rett til å klage på det Tjønn hadde skrevet (jfr. punkt (b) i link). Vi tror en klage bør avgjøres av det saklige innholdet, ikke av hvem som klager: 

• (c1) Det bør ikke være slik at pressen kan slippe unna med urett, så lenge offeret selv ikke bekjemper uretten. Det er å gi offeret et eneansvar som offeret bør slippe, jfr. (14b) og (14c1) i e-posten.   

• (c2) Et mulig problem: Det saklige innholdet i klagen kan være svakere enn om offeret selv hadde skrevet den.  

• (c2a) Det er ikke et argument for at PFU bør ignorere det saklige innhold klagen likevel har. 

• (c2b) Svakhetene ved det saklige innholdet er da ikke offerets ansvar. Derfor bør verken klagen eller en frikjenning publiseres, hvis en annen enn offeret klager 

• (c2c) Selv tror vi at også hvis offeret selv klager (uten å publisere klagen), bør avisen ikke få publisere en frikjennelse. Bl.a. fordi: En dom i PFU tilsier at urett har skjedd, og denne bør rettes opp mest mulig (ved å publisere dommen). En frikjennelse betyr at ingen urett (som gir en dom i PFU) har skjedd, og da trenger en ikke å gjøre noe (heller ikke å publisere frikjennelsen). Hvis frikjennelser ikke publiseres, blir PFU en mulighet for ofre til å få redusert belastningen (ved at en dom publiseres), ikke en mulighet til å få økt belastningen (ved at en frikjennelse publiseres).