E-poster etter 17. januar 2024
28. januar sendte vi følgende e-post til sjefredaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen (alle våre e-poster hadde tittelen "Johan Galtung"):
Trine Eilertsen
Du har ikke svart på vår e-post 17. januar. M.a.o. har Aftenposten så langt ikke besvart vårt spørsmål, om hva som var kildene for det Harald Stanghelle skrev om Johan Galtung i minneordet om Per Egil Hegge. Hvis Aftenposten ikke vil besvare spørsmålet, foreslår vi at Aftenposten begrunner dette.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kopi: Harald Stanghelle
29. januar sendte Harald Stanghelle følgende e-post (som vi kommenterer under denne e-posten):
Jeg viser til ditt skjermbrev til Aftenpostens sjefredaktør og til
dine skjermbrev til meg. De siste burde jeg ha svart på tidligere. Jeg
ble imidlertid noe forvirret av at det stadig dukket opp nye og
reviderte versjoner av samme skjermbrev.
Slik jeg tolker innholdet i skjermbrevene mener dere at Per Egil Hegge
ikke hadde belegg for det han skrev om Johan Galtung i ulike
kommentarer for mer enn tyve år siden.
Det tar ikke jeg stilling til, men konstaterer at Johan Galtung den
gang ikke brukte sin tilsvarsrett til å tilbakevise Hegges
påstander/karakteristikker.
Min artikkel fra oktober 2023 er minneord over Per Egil Hegge. Der
gjennomgår jeg ulike roller Hegge hadde gjennom et langt presseliv. Og
det fremgår av min artikkel at jeg er nokså kritisk til debattanten
Per Egil Hegge. Det oppdager leserne raskt når jeg skriver at det
"ikke er så vanskelig å forstå" at Hegges ofre kalte ham "brutal og
insisterende". Og jeg legger til: "For når Per Egil hadde valgt sine
kamper, ga han seg aldri."
Det er i denne konteksten henvisningen til Johans Galtung dukker opp:
"Han både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Per
Egil mente pyntet seg med lånte fjær." [Det riktige sitatet er: "Han både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær."]
Etter min oppfatning er det en nøktern beskrivelse av det Per Egil
Hegge skrev om Johan Galtung.
Etter et par andre eksempler på "brutal og insisterende" debattform,
så konkluderer jeg:
"Dette var den kompromissløse utgaven av Per Egil Hegge. Da kunne han
gå over sine egne bredder, og da var det få som uten frykt kom Per
Egil Hegge nær."
Igjen et ordvalg som markerer en kritisk avstand til Per Egil Hegges debattform.
Håper dette oppklarer noe av bakgrunnen for det som står om Hegge og
Galtung i minneartikkelen.
Sjefredaktør Trine Eilertsen er kopiert inn på dette skjermbrevet.
Vennlig hilsen
Harald Stanghelle
E-posten 29. januar en gang til, men nå med innlagte kommentarer:
Jeg viser til ditt skjermbrev til Aftenpostens sjefredaktør og til
dine skjermbrev til meg. De siste burde jeg ha svart på tidligere. Jeg
ble imidlertid noe forvirret av at det stadig dukket opp nye og
reviderte versjoner av samme skjermbrev. [Merknad 1: Jfr. link: Vi sendte en lang e-post 8. desember 2023, og reviderte versjoner av denne e-posten både 10. og 15. desember. Vi beklager, e-posten 8. desember burde ha vært som den vi sendte 15. desember.]
Slik jeg tolker innholdet i skjermbrevene mener dere at Per Egil Hegge
ikke hadde belegg for det han skrev om Johan Galtung i ulike
kommentarer for mer enn tyve år siden.
Det tar ikke jeg stilling til, men konstaterer at Johan Galtung den
gang ikke brukte sin tilsvarsrett til å tilbakevise Hegges
påstander/karakteristikker. [Merknad 2: Vi forstår Galtung godt:
Å forsvare seg ville bare ha ført til enda flere personangrep.
Hegge fortjente intet svar. Han drev med en form for personforfølgelse. Eksempel: I 2000, da Galtung fylte 70 år, skrev Hegge en fødselsdagsomtale som er det eneste brudd vi (og andre?) har lest, på den norm at fødselsdagsomtaler er vennlige. 2001-artikkelen (2002-artikkelen) publiserte Hegge 20 (22) dager før 71-årsdagen (72-årsdagen) til Galtung.]
Min artikkel fra oktober 2023 er minneord over Per Egil Hegge. Der
gjennomgår jeg ulike roller Hegge hadde gjennom et langt presseliv. Og
det fremgår av min artikkel at jeg er nokså kritisk til debattanten
Per Egil Hegge. Det oppdager leserne raskt når jeg skriver at det
"ikke er så vanskelig å forstå" at Hegges ofre kalte ham "brutal og
insisterende". Og jeg legger til: "For når Per Egil hadde valgt sine
kamper, ga han seg aldri." [Merknad 3: Stanghelle signaliserte i minneordet at han var kritisk til Hegges brutalitet. Om relevansen av dette for vårt tema, som er om minneord-setningen bør rettes opp (jfr. klage (9a) i linkyyyyytre klageryyyyy) (hvis ikke annet er sagt nedenfor, er henvisningen til denne linken):
Ordet "brutal" om Hegge svekket i liten eller ingen grad hans troverdighet (verken generelt eller mht. ærekrenkelsen i minneord-setningen), kanskje heller tvert om, jfr. f.eks. det vanlige uttrykket brutalt ærlig (som "avslørte og æreskjelte" i minneord-setningen kan sies å være et eksempel på).
Analogt kan "insisterende" tvert om bidra til Hegges troverdighet - det vanlige er å insistere på en tanke bare hvis en er overbevist om at den er sann/riktig.]
Det er i denne konteksten henvisningen til Johans Galtung dukker opp:
"Han både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Per
Egil mente pyntet seg med lånte fjær." [Merknad 4: Det riktige sitatet er: "Han både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær." Stanghelle hadde m.a.o. strøket ordet “mange”, og skiftet ut “Hegge” med “Per Egil”. Vi tipper det sistnevnte ble gjort for å få det førstnevnte til å se ut som en slurvefeil e.l. Feilstavingen av Galtungs navn før sitatet, kan være en del av dette.]
Etter min oppfatning er det en nøktern beskrivelse av det Per Egil
Hegge skrev om Johan Galtung. [Merknad 5:
(1) Ordene "avslørte (....) Johan Galtung" er overdrevent dramatiske, dette gjaldt en anklage om en anekdote (dvs. møte-anklagen i 2002-artikkelen), jfr. (13i2e). Og ordene ignorerer at Galtung var uskyldig i Hegges andre anklager med fasit, dvs. den i 2001-artikkelen, al-Qaida-anklagen i 2002-artikkelen, og halv-anklagen om de 14 punktene i 2002-artikkelen, jfr. (19b). Mht. vår klage (9b), at Stanghelle skrev minneord-setningen, skal det sies til Stanghelles forsvar at Galtungs uskyld var påpekt mht. bare al-Qaida-anklagen (jfr. vårt Aftenposten-innlegg i 2002 i avsnitt 3 i link). Men mht. klage (9a), at Aftenposten ikke vil korrigere minneord-setningen, gjelder ikke dette.
(2) Om "æreskjelte Johan Galtung":
Det nærmeste “æreskjelte” Hegge skrev, var vel det følgende om anekdoten i møte-anklagen: “Mennesker som oppfører seg slik i forretningsverdenen, for ikke å snakke om presseverdenen, får avskjed. For det foreligger et etisk problem. Men i det akademiske liv fortsetter man å bruke dem. Inn i høstmørkets uutholdelige bevisstløshet.”
Ordet “æreskjelte” gir et overdrevent dramatisk inntrykk av sitatet ovenfor. Men både dette sitatet og det å æreskjelle noen, innebærer en ærekrenkelse. Men det om anekdoten var etter vårt skjønn ingen rimelig grunn til ærekrenkelse, bl.a. fordi (jfr. sitatet ovenfor) ingen ville vel avskjedige noen pga. det om anekdoten, og burde (og kunne) heller ikke gjøre det.
(3) Minneord-setningen inneholder to ærekrenkelser - lånte-påstanden (dvs. "[Galtung] pyntet seg med mange lånte fjær") og at Hegge “både avslørte og æreskjelte Johan Galtung”, jfr. henholdsvis (13i) og (13i2) og følgende begrunnelse:
Begge ærekrenkelsene er Stanghelle (ikke Hegge) sitt ansvar. Stanghelles ansvar er i begge tilfeller ikke bare formelt (dvs. ikke bare fordi Hegge er død), men også reelt:
Stanghelle skriver at “Hegge mente” lånte-påstanden.
Men Hegge skrev aldri lånte-påstanden e.l. Lånte-påstanden er skrevet av Stanghelle, og innebærer å framstille en fjær i det Hegge skrev (dvs. den ovennevnte anekdoten), som fem - mer presist "mange" - høns (i betydningen mange tilfeller av plagiering e.l.) (eller minst noen høns og mange fjær), jfr. (15a1a).
Også hvis lånte-påstanden hadde vært noe Hegge hadde sagt i private samtaler, ville lånte-påstanden ha vært Stanghelles ansvar, men da bare formelt. Men det formelle ansvaret innebærer at Stanghelle, ikke Hegge, var den som publiserte lånte-påstanden for første gang. Det vil si at Stanghelle hadde ansvaret for at lånte-påstanden er lovlig å publisere, dvs. er en lovlig ærekrenkelse, dvs. har en rimelig begrunnelse (og derfor burde Stanghelle ha sjekket dette før eventuell publisering). Etter alt å dømme er lånte-påstanden uriktig, og derfor kan den ikke gis en rimelig begrunnelse, og derfor er den en ulovlig ærekrenkelse (jfr. (15a1d)).
Stanghelle skriver at Hegge “både avslørte og æreskjelte Johan Galtung”:
At Hegge “æreskjelte” Galtung, innebærer at Hegge ærekrenket Galtung.
At Hegge “avslørte” Galtung, indikerer at ærekrenkelsens innhold hadde en rimelig begrunnelse, dvs. at ærekrenkelsen var lovlig. (Dette er den naturlige tolkingen også om æreskjellingens form var mer “brutal” enn den burde ha vært, jfr. merknad 3 ovenfor.)
Ordene “avslørte og æreskjelte” indikerer m.a.o. at Hegge ærekrenket Galtung på en lovlig måte. De ordene er i seg selv en ærekrenkelse (fra Stanghelle), fordi Stanghelle med de ordene indikerer at Galtung hadde gjort noe som gjorde en ærekrenkelse lovlig.
Ordene “avslørte og æreskjelte Johan Galtung” er derfor en ærekrenkelse. Ærekrenkelsen er etter vårt skjønn en overdramatisering av en feil som ikke tilsier en ærekrenkelse, jfr. (2) ovenfor. Det innebærer at ærekrenkelsen ikke oppfyller kravene til en lovlig ærekrenkelse, bl.a. at begrunnelsen for ærekrenkelsen skal være “fyldestgjørende” (jfr. (13b)), dvs. “fullt tilstrekkelig” for ærekrenkelsen (jfr. (13i2e)). Men dette avhenger av diskutable tolkinger av ord som f.eks. “ærekrenkelse”, “avslørte (....) Johan Galtung” og “fyldestgjørende”. Vi bruker derfor ordet urimelig istedenfor ordet ulovlig om denne ærekrenkelsen.
Denne urimelige ærekrenkelsen bidrar selvfølgelig sterkt til å legitimere lånte-påstanden, bl.a. fordi den urimelige ærekrenkelsen virker å være et eksempel på det lånte-påstanden dreier seg om.]
Etter et par andre eksempler på "brutal og insisterende" debattform,
så konkluderer jeg:
"Dette var den kompromissløse utgaven av Per Egil Hegge. Da kunne han
gå over sine egne bredder, og da var det få som uten frykt kom Per
Egil Hegge nær." [Merknad 6: To punkter, jfr. link:
Teksten under overskriften “Insisterende debattant” er slik: “Per Egil Hegge var rapportøren, men han var også en skarp debattant. Hans ofre vil nok til tider kalle ham brutal og insisterende, og det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor. [Nytt avsnitt] For når Per Egil hadde valgt sine kamper, ga han seg aldri. [Nytt avsnitt] Han både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær. Hans oppgjør med ml-bevegelsen ble gjennom et par–tre tiår legendarisk som politisk underholdning. Og han utløste en av 80-tallets største kulturdebatter da han regelrett parterte Knut Faldbakkens roman «Bryllupsreisen»: « ... den ekleste og mest frastøtende skjønnlitterære bok jeg kan huske å ha lest.» [Nytt avsnitt] Dette var den kompromissløse utgaven av Per Egil Hegge. Da kunne han gå over sine egne bredder, og da var det få som uten frykt, kom Per Egil Hegge nær."
Uttrykket "Da kunne han gå over sine egne bredder" i dette sitatet, kan i og for seg innebære kritikk av både brutalitet og/eller troverdighet. Men her ble uttrykket brukt rett etter et eksempel på det en kan kalle brutal ærlighet, og rett før "da var det få som uten frykt, kom Per Egil Hegge nær". Derfor, og fordi det om “brutal og insisterende” var nevnt ovenfor (og det om hans “ærlige journalistikk” før det igjen), var det mest naturlig å tolke uttrykket som en kritikk av brutaliteten.]
Igjen et ordvalg som markerer en kritisk avstand til Per Egil Hegges debattform. [Merknad 7: Den kritiske avstanden gjaldt altså brutaliteten. Dette er lite relevant for vårt tema, om minneord-setningen bør korrigeres eller ikke, jfr. merknad 3 ovenfor. Det mest relevante for vårt tema er Stanghelle (ikke Hegge) sitt ansvar, jfr. (3) i merknad 5 ovenfor.]
Håper dette oppklarer noe av bakgrunnen for det som står om Hegge og
Galtung i minneartikkelen. [Merknad 8: Stanghelle besvarte altså ikke vårt spørsmål om hva som var kildene for minneord-setningen, og begrunnet ikke dette.]
Sjefredaktør Trine Eilertsen er kopiert inn på dette skjermbrevet.
Vennlig hilsen
Harald Stanghelle
Vi svarte 30. januar:
Harald Stanghelle
Takk for svar. Det du skrev om Johan Galtung i minneordet, kan deles i tre deler:
"avslørte"
"æreskjelte"
"mente pyntet seg med mange lånte fjær"
Vi foreslår at du angir kildene for hver av de tre delene.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kopi: Trine Eilertsen
Stanghelle svarte samme dag (30. januar):
I mitt skjermbrev har jeg beskrevet konteksten og bakgrunnen for det som ble publisert i minneartikkelen over Per Egil Hegge.
Det burde være klart nok. I alle fall har ikke jeg noe å legge til.
Vennlig hilsen
Harald Stanghelle
Vi svarte 17. februar:
Harald Stanghelle
Bl.a. pga. svarene dine, er vi kommet til at vi bør være mer åpne, om hvordan vi tenker:
La et handlingsmønster bestå av minst 2 enkelthendelser av samme type. En kan da dele denne historien opp i de 6 handlingsmønstrene (1)-(6):
(1) Per Egil Hegge er uetterrettelig (i anklager mot 3 venstreorienterte menn for å være uetterrettelige) i 4 artikler (jfr. de minst 17 nevnte feilene i link).
(2) I 1 av de 4 artiklene, 2002-artikkelen (link), er det 3 anklager. I alle de 3 anklagene er det uetterrettelighet av (1)-typen.
(3) Ikke bare Hegge er uetterrettelig av (1)-typen, det gjelder også Halvor Tjønn i 2012 (link) og (etter alt å dømme) deg i 2023. Om deg i 2023:
(3a) En “nøktern beskrivelse av det Per Egil Hegge skrev om Johan Galtung” (dine ord), ville ha vært å gjenta Hegges urett mot Galtung (hvis en framstiller Hegge som troverdig, som du gjorde).
(3b) To mulige tilleggsproblemer ved det du skrev:
Så vidt vi kan se, er det du skrev, ikke en slik “nøktern beskrivelse”: Ordboka (link) definerer å “smykke seg med lånte fjær”, som å "pynte seg med noe som tilhører andre; utgi andres tanker, prestasjoner e.l. som sine egne". Den naturlige tolking av det om Galtung i minneordet, ikke minst siden Galtung er forfatter m.m., er m.a.o. at (Hegge mente) Galtung plagierte e.l. mange ganger. Så vidt vi vet, har Hegge ikke skrevet noe som tilsier at Galtung har plagiert e.l. (Det nærmeste er vel det om president Wilsons 14 punkter 2/10-02, jfr. link. Vi vet intet om dette, men tror [Det vi her trodde, som var en naturlig tolking av det Hegge skrev, var feil. Hegge ga inntrykk av at de to listene har mer felles enn antall punkter (og det trodde vi var riktig), men det har de ikke, jfr. vår e-post 8. juni nedenfor og ÅF4 i yyyyyyy.]: Det å skrive om et tema på en annen måte enn et annet menneske har gjort, er selvfølgelig ikke plagiering. Det samme gjelder om antall temaer er 14. At Galtung har latt Wilson velge de 14 temaene, innebærer bare at han har brukt Wilson som kilde, han har ikke plagiert e.l. Wilson.)
Det du skrev, var en ærekrenkelse e.l. Det kan godt hende at også en “nøktern beskrivelse” ville ha vært en ærekrenkelse e.l. Men den ærekrenkelsen e.l. ville neppe ha vært så sterk, som den du skrev, jfr. forrige punkt.
(4) Aftenposten bruker sin makt over presseetisk kritikk (mot seg selv fra andre enn ofrene), til å sabotere (m.a.o. svekke på en urimelig måte) denne kritikken. (Denne historien er et viktig eksempel på hvorfor aviser ikke bør ha en slik makt, jfr. avsnitt 8.3 i link.) Vi sendte inn innlegg om 3 av de ovennevnte artiklene – Hegge i 2002 og 2010, og Tjønn i 2012. Alle de 3 innleggene ble sabotert (inkludert at intet innlegg om Tjønn ble trykt, jfr. avsnitt 5 i link), jfr. avsnitt 7 i link. I 2010 fikk vi trykt et innlegg om sabotasjen av det første innlegget i 2010 (dvs. den tidligere nevnte tittelendringen, jfr. punkt (8) i link). Men betingelsen for å trykke det, var at vi godtok at også dette innlegget ble sabotert (dvs. at vi ikke fikk nevne sabotasjen av vårt innlegg i 2002), jfr. innlegg 4 i tabellen i avsnitt 7 i link.
(5) Å kritisere handlingsmønstre er normalt og (siden handlingsmønstre generelt er mye mer alvorlige enn enkelthendelser) viktig.
Alle de 4 ovennevnte handlingsmønstrene (1)-(4), prøvde vi på ulike tidspunkt å nevne i et innlegg.
Ingen handlingsmønstre ble påpekt, fordi Aftenposten forhindret dette på urimelige måter, jfr. link og (6b) nedenfor.
(6) Aftenposten forsvarte sin sabotasje av våre innlegg med åpenbare urimeligheter – bl.a. 2 åpenbare løgner (jfr. avsnitt 7 i link):
(6a) Om den tidligere nevnte tittelendringen, se punkt (8) i link (se også link, særlig avsnitt 3 i link).
(6b) "Tjønn siterer ikke her Hegge på noen måte, han har tatt utgangspunkt i Galtungs intervju med Der Spiegel." Men selvfølgelig hadde Tjønn i 2012 “tatt utgangspunkt i" Hegges 2002-artikkel, jfr. handlingsmønster (3) i link.
En kan dele skammen i denne historien i to deler:
(7) De ovennevnte handlingsmønstrene (1)-(6) ga misvisende bilder av sannheten (når det gjaldt anklager mot 3 venstreorienterte menn for å gi misvisende bilder av sannheten).
(8) Hegge (og Tjønn og du?) omtalte andre mennesker på en måte som ville ha vært urimelig negativ, selv om Hegges/Tjønns/ditt bilde av sannheten ikke hadde vært misvisende (jfr. det du nevnte i minneordet om "brutal").
(7) og (8) er vel et av de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie. Det Aftenposten nå kan gjøre, er å øke eller redusere denne skammen. Hvordan redusere den?
Vi foreslår at vi får rette opp (7) mest mulig med f.eks. en kronikk, men (i motsetning til (8)) på en måte som er respektfull mot Hegge, ikke minst siden han er død. (Tjønn og du vil selvfølgelig bli bare kort og saklig omtalt.)
En mulig innvending mot dette forslaget kan være: Vi har i 2002 og 2010 fått trykt til sammen 3 innlegg om denne historien. Vår kommentar:
(9) Din gjengivelse av det Hegge skrev om Galtung, tror vi bør korrigeres, jfr. (3b) ovenfor.
(10) Å korrigere bare din gjengivelse av Hegge, men ikke korrigere det Hegge skrev om Galtung, innebærer å gjenta Hegges kritikk mot Galtung (som var en urett), uten å korrigere denne uretten, jfr. (3a). Men når en har gjentatt Hegges urett, bør en også gjenta korrigeringen av den.
Og en bør gjøre mer enn å bare gjenta korrigeringen av Hegges urett:
(11) Korrigeringen den gang var mye svakere enn den burde ha vært:
Verken Hegges 2001-artikkel eller Tjønns 2012-artikkel ble korrigert (det sistnevnte skjedde fordi Aftenposten ikke trykket vårt innlegg, jfr. avsnitt 5 i link).
Ingen av våre 3 innlegg påpekte noen av de 6 handlingsmønstrene (1)-(6), fordi Aftenposten blokkerte alle våre forsøk på å nevne noen av de 4 handlingsmønstrene (1)-(4), jfr. (5). Alle de 3 innleggene ga m.a.o. inntrykk av at vi kunne kritisere bare enkelthendelser, som er langt mindre viktige enn handlingsmønstre (et slags unntak er det andre innlegget i 2010, som nevnte to enkelthendelser av ulike typer - Hegges uetterrettelighet om Ingstad, og Aftenpostens endring av tittelen på innlegget om dette).
(12) Punkt (11), og at det var lange tidsrom mellom hver enkelt del av denne historien, og at dette skjedde for lenge siden, gjør at leserne i dag er praktisk talt uvitende om denne historien. Det bør de selvfølgelig ikke fortsette å være - dels for å rette opp uretten i minneordet (jfr. (9) og (10)), dels fordi denne historien vel er et av de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie (jfr. (7) og (8)). En god begrunnelse for at leserne ikke bør være uvitende, er det Trine Eilertsen skrev i sitt ukebrev 25/11-23: "Medienes troverdighet bygger ikke bare på at vi søker til presseetikken i det daglige arbeidet. Den bygger også på at vi rydder opp og vedgår feil når de skjer."
For Aftenposten er dette et valg mellom f.eks. på den ene side alminnelig anstendighet, som er nær sagt en selvfølge i nær sagt hele samfunnet, og på den annen side en fortsettelse av den skamløse maktmisbruken overfor ofrene og deres familier, særlig Johan Galtung. Vi på vår side bør unngå den motsatte feil, respektløshet overfor avdøde Per Egil Hegge.
Vi foreslår en opprydding i tråd med Eilertsens ord:
Vi foreslår at du angir kildene for det du skrev i minneordet. Å angi kildene er selvfølgelig intet løfte om å trykke noe vi skriver. (Hvis du ikke angir kildene, foreslår vi at du begrunner dette.)
Vi foreslår deretter f.eks. en kronikk om (7), og er åpne for forslag om utformingen av den.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kopi: Trine Eilertsen
Harald Stanghelle svarte 18. februar:
Takk for et nytt skjermbrev. Det har jeg selvsagt lest med interesse.
Når det gjelder mine minneord om Per Egil Hegge, så har jeg ikke noe å tilføye utover det jeg tidligere har skrevet til dere.
Debattredaktør Erik Tornes er riktig adressat når det gjelder ønsket om å skrive en kronikk.
Vennlig hilsen
Harald Stanghelle
Vi sendte følgende e-post til Trine Eilertsen 21. februar:
Trine Eilertsen
Aftenposten har så langt ikke besvart vårt spørsmål, om hva som var kildene for det Harald Stanghelle skrev om Johan Galtung i minneordet om Per Egil Hegge, jfr. link og link. Hvis Aftenposten ikke vil besvare spørsmålet, foreslår vi at Aftenposten begrunner dette.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kopi: Harald Stanghelle
Den e-posten ble ikke besvart. 29. februar sendte vi en ny e-post til Trine Eilertsen:
Trine Eilertsen
Harald Stanghelle har bekreftet at han har lest vår e-post til ham 17. februar, jfr. link. Vi foreslår at du gjør det samme, bl.a. fordi du er sitert der: "Medienes troverdighet bygger ikke bare på at vi søker til presseetikken i det daglige arbeidet. Den bygger også på at vi rydder opp og vedgår feil når de skjer."
Vi foreslår også at du besvarer følgende spørsmål, jfr. punkt (12) 17. februar: Hvorfor bør Aftenposten ikke rydde opp og vedgå feil i denne saken?
Det første steg i en slik opprydding, vil være at Stanghelle oppgir kildene, for det han skrev om Johan Galtung i minneordet om Per Egil Hegge, jfr. link.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kopi: Harald Stanghelle
Trine Eilertsen svarte samme dag (29. februar) (vi kommenterer svaret nedenfor):
Hei,
Harald Stanghelle skrev et minneord om Hegge. Der presenterte han en skisse av skribenten Hegge, som hadde mange sterke sider, men også svake sider. Som oss alle. Han går ikke god for Hegges beskrivelser av meningsmotstandere, han tar dem med for å illustrere Hegges stil. Hensikten med minneordet var ikke å ettergå alle Hegges tekster om saker og personer, det er et annet prosjekt.
Jeg ser ikke at han med dette viderefører feil som vi bør korrigere. Her vil lesingen avgjøres av den enkeltes forhold til både Galtung og Hegge, og slik er det med subjektive vurderinger av personer og ståsted.
Det kan være meg, men jeg strever med å finne faktafeil som vi bør korrigere i den teksten dere lenker til. Her må dere gjerne poengtere eksakt hvilke fakta dere mener vi bør korrigere.
Med vennlig hilsen
Trine Eilertsen
Sjefredaktør og adm.dir.
Aftenposten AS
Akersgt. 55
Postboks 1 0051 Oslo, Norway
E-posten 29. februar en gang til, men nå med innlagte kommentarer:
Hei,
Harald Stanghelle skrev et minneord om Hegge. Der presenterte han en skisse av skribenten Hegge, som hadde mange sterke sider, men også svake sider. Som oss alle. Han går ikke god for Hegges beskrivelser av meningsmotstandere, han tar dem med for å illustrere Hegges stil. [Tre kommentarer:
(1) Lånte-påstanden var ikke Hegges beskrivelse av en meningsmotstander, siden den innebar å gjøre en fjær i det Hegge skrev, til fem (mer presist “mange”) høns e.l., jfr. (15a1a) i linkyyyyytreklageryyyyy (alle henvisningene nedenfor er til denne linken). Både lånte-påstanden og “avslørte og æreskjelte”, var ærekrenkelser som både formelt og reelt var Stanghelles ansvar, jfr. (15a1c) og (15a2).
(2) Om “går ikke god for”: Stanghelle skrev ikke eksplisitt at lånte-påstanden er riktig, men han indikerte dette, jfr. (13i).
(3) Om Hegge sine “svake sider”: Stanghelle påpekte brutaliteten, men denne er lite relevant for (2), jfr. (13i1).]
Hensikten med minneordet var ikke å ettergå alle Hegges tekster om saker og personer, det er et annet prosjekt. [Selvfølgelig. Mht. kildene har vi bare bedt Stanghelle om å oppgi kildene for minneord-setningen.]
Jeg ser ikke at han med dette viderefører feil som vi bør korrigere. [Vi har ikke sagt at Stanghelle "viderefører [Hegges] feil". Tvert om er problemet at Stanghelle formulerer en ulovlig (jfr. (14e)) ærekrenkelse som Hegge selv aldri skrev (lånte-påstanden, jfr. (15a1a)) (og indikerer at lånte-påstanden er riktig, jfr. (13i)), og i tillegg skriver en urimelig (jfr. (13i2e)) ærekrenkelse (“avslørte og æreskjelte Johan Galtung”), som heller ikke er Hegges (jfr. (13i2c). Aftenposten bør selvfølgelig "korrigere" en ulovlig ærekrenkelse.] Her vil lesingen avgjøres av den enkeltes forhold til både Galtung og Hegge, og slik er det med subjektive vurderinger av personer og ståsted. [Kravet for at en ærekrenkelse skal være lovlig, er at den må ha en rimelig begrunnelse. En slipper selvfølgelig ikke unna dette kravet, ved å formulere ærekrenkelsen upresist, sånn at tolkingen av ærekrenkelsen blir avhengig "subjektive vurderinger". Vi har begrunnet hvorfor alle plausible "subjektive vurderinger" tilsier at lånte-påstanden var en ærekrenkelse (jfr. (13c)-(13h)) som er ulovlig (jfr. (14e)).]
Det kan være meg, men jeg strever med å finne faktafeil som vi bør korrigere i den teksten dere lenker til. [Det er ikke bare eksplisitte, udiskutable og presist formulerte "faktafeil" (jfr. punkt 4.13 i VV-plakaten) aviser bør korrigere. De bør også korrigere det å ha gitt leserne feilaktige virkelighetsoppfatninger, i alle fall når det å ikke korrigere, er et brudd på det som er eller burde være elementær presseetikk og/eller alminnelig anstendighet. Ulovlige ærekrenkelser som ikke er eksplisitte, udiskutable og presist formulerte faktafeil, er kanskje det beste eksemplet på dette sistnevnte, jfr. lånte-påstanden.] Her må dere gjerne poengtere eksakt hvilke fakta dere mener vi bør korrigere. [I svaret 5/4-24 på denne e-posten forklarte vi dette, ut fra en videre definisjon av “faktafeil” enn eksplisitte, udiskutable og presist formulerte faktafeil.]
Med vennlig hilsen
Trine Eilertsen
Sjefredaktør og adm.dir.
Aftenposten AS
Akersgt. 55
Postboks 1 0051 Oslo, Norway
Vi svarte over en måned seinere (5. april):
Trine Eilertsen
Takk for svar. Beklager seint svar (pga. noe uventet som måtte prioriteres).
"Det kan være meg, men jeg strever med å finne faktafeil som vi bør korrigere i den teksten dere lenker til. Her må dere gjerne poengtere eksakt hvilke fakta dere mener vi bør korrigere."
(1) Vi bruker her følgende ord i følgende betydning: De "feil" en avis kan gjøre, deler vi i "faktafeil" (dvs. å gi et mer eller mindre misvisende inntrykk av sannheten) (dette er en uvanlig vid definisjon av "faktafeil") og "andre feil" (f.eks. å finne riktige opplysninger på en etisk dårlig måte). Faktafeilene kan en dele inn i ulike typer etter f.eks.
(1a) i hvilken grad de gir et misvisende inntrykk av sannheten,
(1b) i hvilken grad en kan motbevise dem,
(1c) i hvilken grad de er eksplisitt formulert,
(1d) hvor presist de er formulert, og/eller
(1e) hvor diskutabelt det er, at de gir et misvisende bilde av sannheten.
(2) Det følgende av Harald Stanghelle, kaller vi minneord-setningen (link): "Han [Per Egil Hegge] både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær."
(3) Også vi er usikre på i hvilken grad minneord-setningen er faktafeil. En grunn til dette, er at Stanghelle ennå ikke har angitt sine kilder. Så vidt vi vet, har Hegge skrevet 3 artikler i Aftenposten om Galtung (fødselsdagsomtalen i 2000 (link), og de 2 kommentarene i 2001 (link) og 2002 (link)). Ellers har Hegge kommentert Galtung i et innlegg i Klassekampen i 2002 (link), og i et intervju i Dagbladet i 2004 (link). Det følgende er skrevet som om dette er det eneste av Hegge om Galtung.
(4) En kan dele faktafeilene i minneord-setningen i 2 faktafeil - lånte-feilen og handlingsmønster-feilen.
(5) Om lånte-feilen:
(5a) Fra vår e-post 17. februar (link): "Ordboka (link) definerer å “smykke seg med lånte fjær”, som å "pynte seg med noe som tilhører andre; utgi andres tanker, prestasjoner e.l. som sine egne". Den naturlige tolking av minneord-setningen, ikke minst siden Galtung er forfatter m.m., er m.a.o. at Hegge mente Galtung plagierte e.l. mange ganger. Så vidt vi vet, har Hegge ikke skrevet noe som tilsier at Galtung har plagiert e.l. (Det nærmeste er vel det om president Wilsons 14 punkter 2/10-02, jfr. link. Vi vet intet om dette, men tror [Det vi her trodde, som var en naturlig tolking av det Hegge skrev, var feil. Hegge ga inntrykk av at de to listene har mer felles enn antall punkter (og det trodde vi var riktig), men det har de ikke, jfr. vår e-post 8. juni nedenfor og ÅF4 i yyyyyyy]: Det å skrive om et tema på en annen måte enn et annet menneske har gjort, er selvfølgelig ikke plagiering. Det samme gjelder om antall temaer er 14. At Galtung har latt Wilson velge de 14 temaene, innebærer bare at han har brukt Wilson som kilde, han har ikke plagiert e.l. Wilson.)"
(5b) Mer om den naturlige tolkingen i (5a):
(5b1) Det Hegge skrev om Wilsons 14 punkter, var (link): "I sitt foredrag i Tromsø i forgårs kom han igjen med de 14 punkter som gjør at USAs posisjon som stormakt vil rakne innen ca. 25 år. Dette er åpenbart inspirert av president Wilsons 14 punkter. Det er ikke første gang Galtung trekker dem frem. (....) Han gjorde det på et møte i Praha 28. mai i fjor. Da gikk de under navn av «interne kontradiksjoner». Det var ikke et hvilket som helst møte:" Deretter følger det om møtet med tidligere utenriksministere.
(5b2) M.a.o. bruker Hegge begrepet "inspirert av". Å være "inspirert av" noe er helt legitimt, dvs. i tråd med vårt begrep "brukt Wilson som kilde". Hvis det ligger noe korrigerende i det Hegge skrev, var det at han mente Galtung burde ha oppgitt at han var "inspirert av" Wilsons 14 punkter, dvs. hadde "brukt Wilson som kilde". Men det er noe annet enn å ha plagiert e.l. Wilson.
(5b3) Konklusjon: Hegge har aldri skrevet noe som tilsier at han mente Galtung hadde plagiert e.l. M.a.o. er den naturlige tolkingen av "Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær", en faktafeil på to måter:
(5b3a) Ikke "mange" ganger mente Hegge at Galtung hadde plagiert e.l.
(5b3b) Ikke en eneste gang mente Hegge at Galtung hadde plagiert e.l.
(5c) Men faktafeilene (5b3a) og (5b3b) gjelder den naturlige tolkingen, ikke "Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær"?
(5c1) Hvor bør grensen gå, for når en avis bør rydde opp og vedgå faktafeil?
(5c2) En ekstremløsning er at en avis bør gjøre dette minimalt - kun når faktafeilen er (1a) stor, (1b) beviselig, (1c) eksplisitt, (1d) helt presist formulert, og (1e) udiskutabelt gir et misvisende bilde av sannheten. Slik bør det selvfølgelig ikke være. Et eksempel: Retningslinjene i The New York Times innebærer at "weasel-wording isn’t acceptable – implying something the facts don’t support is no more OK than stating it outright" (jfr. spaltisten Paul Krugman i avisen, link).
(5c3) Et minstekrav er vel at en avis bør rydde opp og vedgå faktafeil, når alminnelig anstendighet tilsier dette. Alminnelig anstendighet tilsier åpenbart det om lånte-feilen: Den naturlige tolkingen av det billedlige uttrykket "Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær", er
en ærekrenkelse e.l., jfr. (12) i link, og
beviselig uriktig, jfr. (5a)-(5b3b) ovenfor.
(6) Om handlingsmønster-feilen:
(6a) Mht. handlingsmønsteret kan en skille mellom image og realitet. Handlingsmønster-feilen er forskjellen mellom image og realitet.
(6b) Handlingsmønsterets image er minneord-setningen:
Hegge "både avslørte og æreskjelte" Galtung.
Bl.a. "avslørte" innebærer at Hegge blir framstilt som troverdig (men brutal, jfr. "æreskjelte" i minneord-setningen og "brutal" litt nedenfor i minneordet).
(Mht. "forsvaret av anklagene", jfr. (6c) nedenfor, er handlingsmønsterets image at Aftenposten bl.a. "rydder opp og vedgår feil når de skjer".)
(6c) Handlingsmønsterets realitet kan deles i to deler - anklagene og forsvaret av anklagene:
(6c1) Anklagene: Hegge skrev 6 anklager (i 4 artikler) mot 3 venstreorienterte menn (4 anklager mot Galtung, 1 mot Gudmund Hernes, og 1 mot Helge Ingstad) for uetterrettelighet (jfr. (1b) i link). (Hegge poengterte at Ingstad var venstreorientert rett etter anklagen mot ham, jfr. nederst i link.)
I alle de 6 anklagene om uetterrettelighet, var det uetterrettelighet, jfr. de minst 17 feilene i de 6 anklagene (jfr. (1b) i link).
Om anklagenes berettigelse, m.a.o. skyld/uskyld:
Tallene utenfor parentes i følgende tabell, gjelder de ovennevnte 6 anklagene av Hegge (jfr. (1c)-(1c2) i link).
Tallene i parentes er inkludert den ovennevnte lånte-feilen av Stanghelle i 2023 (jfr. (5a)-(5b3b) ovenfor), og at Halvor Tjønn i 2012 gjentok Hegges al-Qaida-anklage (jfr. (5) i link og avsnitt 3 i link).
M.a.o.: I 4 av Hegges 5 anklager med fasit, var den anklagede uskyldig i det han ble anklaget for. Medregnet Tjønn og Stanghelle, gjaldt dette 6 av 7 anklager.
(6c2) Forsvaret av anklagene:
(6c2a) Vi har forsøkt å påpeke uetterretteligheten i 2 av Hegges 4 ovennevnte artikler (og i 4 av de 6 ovennevnte artiklene, når Tjønn og Stanghelle er inkludert), jfr. (7) i link.
(6c2b) Mht. hvert av våre 4 forsøk, har Aftenposten så langt gjort nær sagt alt de kan, og det er (beklageligvis, jfr. 2.2 og 8.3 i link) mye, for å sabotere dette (inkludert at Aftenposten så langt har unngått å angi Stanghelles kilder), jfr. (8) i link, og (4)-(6) i vår e-post 17. februar i link.
(6c2c) Mht. minneord-setningen, kan Aftenposten ennå avbryte (6c2b)-delen av handlingsmønsteret, ved å rydde opp og vedgå feil, og bør selvfølgelig gjøre det, jfr. (7)-(7b) nedenfor.
(6d) Hvorfor tilsier alminnelig anstendighet (jfr. (5c3) ovenfor), at Aftenposten bør rydde opp og vedgå faktafeil mht. handlingsmønster-feilen? En kan dele grunnene til dette i 3 grunner:
(6d1) Lånte-feilen er et eksempel på handlingsmønsteret i (6c1) ovenfor.
(6d1a) Anta en feil er et eksempel på et handlingsmønster.
(6d1a1) Når en påpeker feilen, er det normalt og viktig å påpeke at den inngår i et handlingsmønster, bl.a. fordi handlingsmønstre er mye mer alvorlige enn enkelthendelser.
(6d1a2) Å påpeke handlingsmønsteret er viktigere,
(6d1a2a) jo mer alvorlig handlingsmønsteret er,
(6d1a2b) jo større forskjellen mellom image og realitet er (når det gjelder handlingsmønsteret),
(6d1a2c) jo mindre kjent realiteten er, og
(6d1a2d) jo mer akseptert imaget er.
(6d1b) Lånte-feilen bør påpekes, jfr. (5c3) ovenfor. Punktene (6d1a2a)-(6d1a2d) (!) tilsier klart at også det handlingsmønsteret lånte-feilen inngår i, bør påpekes:
Jfr. (6d1a2a): Handlingsmønsteret (6c1)-(6c2b) er et av de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie. Vi har faktisk ikke greid å finne noe annet som er minst like skammelig (et mulig unntak er usannheter avisen Tidens Tegn ifølge ChatGPT skal ha skrevet om jøder og kommunister i 1930-årene, men dette har vi ikke funnet noe mer om, heller ikke vha. ChatGPT).
Om image kontra realitet:
Jfr. (6d1a2b): Forskjellen mellom image og realitet er mildt sagt stor, jfr. (6b) kontra (6c1) og (6c2b).
Jfr. (6d1a2c): Leserne er praktisk talt uvitende om realiteten, jfr. (12) i vår e-post 17. februar i link.
Jfr. (6d1a2d): En kan gå ut fra at minneord-setningen, dvs. handlingsmønsterets image, ble akseptert av leserne. Lesernes eneste grunn til å tvile på det mht. Galtung, dvs. vårt korte innlegg om 1 av de 4 Galtung-anklagene i (6c1) i 2002, er glemt.
(6d2) Anta minneord-setningen ikke hadde inneholdt lånte-feilen, men i stedet f.eks. en henvisning til Møte-anklagen i (1c1) i link (hvor Galtung hadde gjort en feil). Også da burde handlingsmønster-feilen i minneord-setningen ha blitt påpekt, pga. (6d1a2)-(6d1a2d)): Handlingsmønster-feilen ville ikke ha blitt mindre mht. Hegge, om lånte-feilen ble fjernet.
(6d3) Anta verken Johan Galtung eller handlingsmønsteret hadde blitt nevnt i minneordet. Da ville det ikke ha vært verken en lånte-feil eller en handlingsmønster-feil i minneordet. Likevel burde Aftenposten ha ryddet opp og vedgått feil mht. handlingsmønsteret. Handlingsmønsteret er et av de mest skammelige kapitler i norsk pressehistorie, kanskje det mest skammelige, jfr. (6d1a2a). Hvis det er noe Aftenposten bør rydde opp i og vedgå feil om, er det dette kapitlet. Aftenposten bør gjøre det bl.a.
av hensyn til ofrene og deres familier,
for å gjøre leserne så informert som de bør være,
fordi dette er relevant for både reglene for norsk presse (jfr. 2.2 og 8.3 i link) og norsk pressehistorie, og
for at det skal være sant, at Aftenposten "rydder opp og vedgår feil når de skjer".
(7) Det ovennevnte tilsier:
(7a) Harald Stanghelle angir sine kilder, jfr. (3).
(7b) Vi skriver f.eks. en kronikk om begge faktafeilene i minneord-setningen (og er åpne for forslag om utformingen av den, bl.a. siden Per Egil Hegge er død). (7a) er selvfølgelig intet løfte om at vi får trykt noe.
(8) Det har oppstått en situasjon som, kombinert med en privatsak, gjør at vi ikke bør skrive en slik kronikk. Normalt, dvs. uten denne privatsaken, ville vi m.a.o. ikke ha droppet kronikken.
Vi foreslår derfor at Harald Stanghelle skriver følgende notis: "I minneordet om Per Egil Hegge 12. oktober i fjor, dreide en setning seg om Johan Galtung: Hegge "både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær." Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg ikke burde ha formulert meg slik, av bl.a. følgende grunn: Det Norske Akademis Ordbok definerer å “smykke seg med lånte fjær”, som å "pynte seg med noe som tilhører andre; utgi andres tanker, prestasjoner e.l. som sine egne". Formuleringen min kan m.a.o. gi inntrykk av at Hegge mente Galtung mange ganger hadde plagiert e.l. Jeg vil understreke: Hegge verken skrev eller antydet noen gang at Galtung hadde plagiert e.l. Også ordet "mange" burde jeg ha unngått, det koker ned til en åpenbar feil som Hegge påpekte at Galtung hadde gjort (i et intervju i Dagbladet i 2001, formulerte Galtung seg i en anekdote som om han samme år hadde deltatt på et møte mellom sittende utenriksministre, hvor dette egentlig var et møte mellom tidligere utenriksministre). Jeg stryker med dette den nevnte setningen i minneordet."
Om feilen om møtet mellom tidligere utenriksministre, se (1c1) i link.
I tråd med dette, strykes den nevnte setningen i nettversjonen av minneordet (link).
Hvis noen spør om hvilke andre grunner som tilsier en omformulering (jfr. "bl.a. følgende grunn"), kan Stanghelle svare for eksempel at både ordene "avslørte" og "æreskjelte" ga et for dramatisk inntrykk (det innebærer ingen kritikk av Hegge), og/eller nevne handlingsmønster-feilen (som innebærer kritikk av Hegge).
Slik kan Stanghelle rydde opp i og vedgå lånte-feilen, og (jfr. "stryker med dette den nevnte setningen") fjerne handlingsmønster-feilen. Hegges og Aftenpostens ovennevnte handlingsmønster (jfr. (6c1)-(6c2b)), blir ikke påpekt nå, kanskje en annen gang.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kopi: Harald Stanghelle
E-post 19. april:
Trine Eilertsen og Harald Stanghelle
Ingen av dere har svart på e-posten vår 5. april, jfr. nedenfor (alle henvisninger her er til den e-posten).
En kan skille mellom tre alternativer:
A8: A8 er alternativet i punkt (8) (kort sagt at Stanghelle skriver en notis), og to tillegg til (8):
Gitt at Stanghelle vil skrive en notis: Han vil kanskje/antakelig skrive en annen notis enn den vi foreslo. I så fall foreslår vi at vi får lese denne før trykking, slik at vi kan bli enige om en ordlyd som gjør at vi ikke trenger å skrive et innlegg om notisen.
A8 er blitt aktuelt pga. en "privatsak", jfr. (8). Dette er ikke sensitivt, vi kan hvis ønskelig opplyse muntlig om hva privatsaken er (Erik Thorvik, 970 66 838).
A7: Alternativet i punkt (7) (kort sagt at Stanghelle angir sine kilder, og vi skriver f.eks. en kronikk).
A0: Intet trykkes om dette, dvs. at leserne holdes uvitende om både lånte-feilen (jfr. (5)) og handlingsmønster-feilen (jfr. (6)).
Vi antar dere er enige i at A0 bør unngås. A0 innebærer at det kanskje mest skammelige kapitlet i norsk pressehistorie til nå (jfr. (6d1b)), blir enda mer skammelig. Vi foretrekker A8 foran A7, jfr. e-posten vår 5. april. Foretrekker dere A8, A7 eller et annet alternativ?
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
E-post 6. mai:
Trine Eilertsen og Harald Stanghelle
Ingen av dere har svart på e-posten vår 19. april, jfr. nedenfor (alle henvisningene her er til vår e-post 5. april, jfr. nedenfor).
Vi har skrevet et utkast til en kronikk. Dette er ikke fordi vi kanskje kommer til å sende inn en kronikk. Vi kommer helt sikkert ikke til å gjøre det, jfr. (8). Vi har skrevet kronikken av bl.a. følgende to grunner:
Kronikken oppsummerer vår kritikk mot Aftenposten.
Når en tenker at dette kunne ha stått i avisen, blir det klarere hvor uvanlig og skamløst det hele er. Det blir m.a.o. klarere at dere bør rydde opp og vedgå feil.
Hvis dere ikke svarer, m.a.o. ikke gjør noe med verken lånte-feilen (jfr. (5)) eller handlingsmønster-feilen (jfr. (6)), klager vi til PFU. Vi foreslår at i stedet blir dere og vi enige om hva dere gjør, f.eks. (8), slik at vi ikke behøver å gjøre noe.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
PS Det følgende utkastet til kronikk, har akkurat 6000 tegn med mellomrom:
Det mest skammelige kapitlet i norsk pressehistorie?
Av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
I minneordet om Per Egil Hegge 12/10-23, skrev Harald Stanghelle: Hegge “både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær.”
Temaet for den ovennevnte setningen, er det kanskje mest skammelige kapitlet i norsk pressehistorie (i fredstid). Intet vi har funnet (vha. ChatGPT), er minst like skammelig som det følgende (som vi har dokumentert for Stanghelle og sjefredaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, på internett):
· Vi har lest 4 artikler av Hegge i Aftenposten, hvor han anklaget en venstreorientert mann (Gudmund Hernes i 1999, Galtung i 2001 og 2002, og Helge Ingstad i 2010) for uetterrettelighet. I de 4 artiklene var det minst 17 eksempler på at Hegge selv var uetterrettelig: 9 beviselige feil, 3 åpenbare feil (som vi ikke kan motbevise), og 5 feilslutninger (dvs. beviselige eller åpenbare feil som ikke sies eksplisitt, bare implisitt).
· I de 4 artiklene var det 6 anklager om uetterrettelighet – 1 mot Hernes, 4 mot Galtung, og 1 mot Ingstad. I alle de 6 anklagene var det uetterrettelighet, jfr. de 17 ovennevnte feilene. 1 av de 4 anklagene mot Galtung, var et diskutabelt tema. De resterende 5 av de 6 anklagene hadde en fasit. Av de 5 anklagene med fasit, var den anklagede i 4 av 5 tilfeller uskyldig i det han ble anklaget for (Galtung var skyldig i 1 anklage - i et intervju i Dagbladet i 2001, formulerte han seg i en anekdote, som om han samme år hadde deltatt på et møte mellom sittende utenriksministre, hvor dette var et møte mellom tidligere utenriksministre).
· I 2012 gjentok Halvor Tjønn i Aftenposten 1 av Hegges 3 anklager mot Galtung med fasit. At Galtung var uskyldig i denne anklagen, hadde vi vist i et innlegg i Aftenposten i 2002.
· Om anklagen om “mange lånte fjær” i den ovennevnte setningen:
o Stanghelle/Eilertsen har ikke svart på hva kildene for anklagen er, og ikke begrunnet dette. Aftenposten har altså ikke forklart ærekrenkelsen, verken i avisen eller ved forespørsel. En bør ikke ærekrenke noen, uten å begrunne hvorfor dette er berettiget.
o Det Norske Akademis Ordbok definerer å “smykke seg med lånte fjær”, som å "pynte seg med noe som tilhører andre; utgi andres tanker, prestasjoner e.l. som sine egne". Den naturlige tolking av den ovennevnte setningen, bl.a. siden Galtung var forfatter m.m., er m.a.o. at Hegge mente Galtung hadde plagiert e.l. mange ganger. Så vidt vi vet, har Hegge aldri skrevet eller sagt noe som tilsier at Galtung noen gang har plagiert e.l.
o Hvis vi inkluderer det ovennevnte om utenriksminister-møtet under definisjonen av å pynte seg med lånte fjær, skrev Hegge en gang, ikke “mange” ganger, at Galtung hadde pyntet seg med lånte fjær.
o Hva om Hegge “mente”, uten å skrive det, at Galtung hadde gjort dette mange ganger? Da bør en huske det ovennevnte om Hegges troverdighet (i motsetning til det inntrykk Stanghelle gir, jfr. “avslørte”), og at en ubegrunnet ærekrenkelse er en urett (jfr. ovenfor).
· Inkludert det ovennevnte av Tjønn og Stanghelle, var den anklagede uskyldig i 6 av 7 anklager med fasit (gitt det vi vet om Stanghelles kilder).
· Vi har forsøkt å påpeke uetterretteligheten i 2 av Hegges 4 ovennevnte artikler (og i 4 av de 6 ovennevnte artiklene, når Tjønn og Stanghelle er inkludert). Mht. hvert av våre 4 forsøk, har Aftenposten motarbeidet dette, jfr. det ovennevnte om “mange lånte fjær”, og det følgende:
o I 2002 skrev Hegge en kommentar om Galtung med 10 feil (6 beviselige feil, 1 åpenbar feil og 3 feilslutninger), fordelt på 3 anklager. Vi sendte inn to innlegg - en langversjon som påpekte alle de 10 feilene, og en kortversjon om de 5 feilene i 1 av de 3 anklagene. Kortversjonen inneholdt en tilføyelse om at det var 5 feil som ikke var nevnt i innlegget, og en henvisning til dokumentasjon av dette på internett. Aftenposten valgte kortversjonen. Uten å spørre, strøk de både tilføyelsen og henvisningen. Dermed ga innlegget vårt inntrykk av at vi ikke hadde kritisert de 2 andre anklagene i kommentaren. Aftenpostens begrunnelse for utstrykningen, var at de som regel ikke tillater internett-henvisninger. Aftenposten burde selvfølgelig ha trykt langversjonen. Gitt kortversjonen, burde de ha lagt dokumentasjonen på en nettside de kontrollerte, slik at vi kunne henvise til dokumentasjonen.
o I 2012 prøvde vi forgjeves å få trykt et innlegg om Tjønns ovennevnte kommentar. Aftenposten tillot ikke at vi nevnte at en av Tjønns påstander var fra “en kommentar [av Hegge i 2002] om Galtung med minst ni feil/forvrengninger”, og at vi i et innlegg da hadde korrigert den. Dette ble begrunnet med en åpenbar løgn - "Tjønn siterer ikke her Hegge på noen måte, han har tatt utgangspunkt i Galtungs intervju med Der Spiegel”. Men selvfølgelig hadde Tjønn “tatt utgangspunkt i" Hegges 2002-artikkel.
o I 2010 forandret Aftenposten tittelen på vårt innlegg uten å spørre, fra “Feil av Hegge om Ingstad" til “Helge Ingstad fant ikke apachene”. Denne tittelen indikerte støtte til Hegges (løgnaktige) påstand om Ingstad. Dette ble forsvart med den åpenbare løgn at Aftenposten "ikke så på det som en kontroversiell endring". Vi fikk trykt et innlegg om tittelendringen på et mindre lest sted, men betingelsen for å trykke det, var maktmisbruk. Slikt - å skifte en overskrift på et innlegg, åpenbart for å skjule for leserne at en journalist har løyet om at en mann har gjort noe alvorlig galt, og gi inntrykk av at innlegget støtter løgnen - kan en avis altså gjøre, uten å bli felt i PFU. PFU begrunnet ikke dette. PFU var den gang ledet av daværende sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd.
o Aftenpostens redigering av våre innlegg, eksemplifiserer hvorfor etisk kritikk av en avis, ikke bør redigeres av avisen selv, men av en uavhengig instans. At PFU ikke dømte Aftenposten for den ovennevnte tittelendringen, eksemplifiserer hvorfor PFU (hvor 4 av 7 medlemmer er mediefolk), bør erstattes av en uavhengig instans. Kort sagt: Usunne maktforhold gir maktmisbruk.
E-post 8. juni:
Trine Eilertsen og Harald Stanghelle
(A) Alle henvisninger av typen (5b1) er til vår e-post 5. april, jfr. nedenfor (hvis ikke annet er angitt).
(B) I kommentaren om Johan Galtung i 2002, skrev Per Egil Hegge (jfr. link og (5b1)): "I sitt foredrag i Tromsø i forgårs kom han igjen med de 14 punkter som gjør at USAs posisjon som stormakt vil rakne innen ca. 25 år. Dette er åpenbart inspirert av president Wilsons 14 punkter. Det er ikke første gang Galtung trekker dem frem. (....) Han gjorde det på et møte i Praha 28. mai i fjor. Da gikk de under navn av «interne kontradiksjoner». Det var ikke et hvilket som helst møte:" Deretter følger det om møtet med tidligere utenriksministere.
(C) Her er Wikipedias oppsummering av president Wilsons 14 punkter (jfr. link):
1. Ingen hemmelige avtaler
2. Fritt hav
3. Fri og lik handel
4. Nedrustning under garantier
5. Upartisk ordning av koloniene, med respekt for de innfødte
6. Tilbaketrekking av alle fremmede tropper i Russland
7. Gjenopprettelsen av belgisk uavhengighet
8. Alsace-Lorraine skulle igjen bli fransk
9. Italias grenser skulle trekkes etter nasjonalitet
10. Selvstendig utvikling for folkene i Østerrike-Ungarn [4]
11. Frigjøre de okkuperte områdene på Balkan. Serbia skulle få tilgang til havet. Grenser trukket etter nasjonalitet
12. Selvstendig utvikling for ikke-tyrkere i Tyrkia
13. Uavhengighet for Polen med polsk tilgang til havet
14. Opprettelsen av Folkeforbundet
(D) Det følgende er Galtungs "list of 14 contradictions posited in 2000" (jfr. link):
I. Economic Contradictions(US led system WB/IMF/WTO NYSE Pentagon)
1. between growth and distribution: overproduction relative to demand, 1.4 billion below $ 1/day, 100.000 die/day, 1/4 of hunger
2. between productive and finance economy (currency, stocks,bonds) overvalued, hence crashes, unemployment, contract work
3. between production/distribution/consumption and nature: ecocrisis, depletion/pollution, global warming
II. Military Contradictions (US led system NATO/TIAP/USA-Japan)
4. between US state terrorism and terrorism: Blowback
5. between US and allies (except UK, D, Japan), saying enough
6. between US hegemony in Eurasia and the Russia India China triangle, with 40% of humanity
7. between US led NATO and EU army: The Tindemans follow-up
III. Political Contradictions (US exceptionalism under God)
8. between USA and the UN: The UN hitting back
9. between USA and the EU: vying for Orthodox/Muslim support
IV. Cultural Contradictions (US triumphant plebeian culture)
10. between US Judeo-Christianity and Islam (25% of humanity; UNSC nucleus has four Christian and none of the 56 Muslim countries).
11. between US and the oldest civilizations (Chinese, Indian, Mesopotamian, Aztec/Inca/Maya)
12. between US and European elite culture: France, Germany, etc.
V. Social Contradictions (US led world elites vs the rest: World Economic Forum, Davos vs World Social Forum, Porto Alegre)
13. between state corporate elites and working classes of unemployed and contract workers. The middle classes?
14. between older generation and youth: Seattle, Washington, Praha, Genova and ever younger youth. The middle generation?
(E) Så vidt vi kan se, er antall punkter det eneste de to listene har felles. Det kan godt hende at Galtungs punkter var inspirert av Wilsons punkter. Men for at dette skal være "åpenbart" (og nevneverdig), må de to listene selvfølgelig ha mer felles enn antall punkter. Dette gjelder særlig for Galtung, fordi det vel var vanlig for ham å lage lister. Det er derfor en åpenbar feil (jfr. våre begreper i (1a) i link) av Hegge å skrive at Galtungs punkter "er åpenbart inspirert av president Wilsons 14 punkter" (fordi de er ikke "åpenbart inspirert av"). I vår e-post 17. januar nevnte vi minst 17 feil av Hegge om de venstreorienterte Gudmund Hernes, Galtung og Helge Ingstad (jfr. (1b) i link). Vi føyer nå denne åpenbare feilen til denne listen, slik at listen nå består av minst 18 feil (9 definitive feil, 4 åpenbare feil og 5 feilslutninger). Om betydningen av denne feilen nr. 18:
(F) Vi antok feilaktig at "åpenbart inspirert av", var fordi Galtung hadde "latt Wilson velge de 14 temaene" (jfr. (5a)).
(G) Poenget vårt var at dette ikke var plagiering e.l., og at det hadde Hegge heller ikke påstått (jfr. (5b3)).
(H) At Galtung ikke nevnte Wilsons 14 punkter, kunne likevel ha vært kritikkverdig, hvis "Galtung burde ha oppgitt at han var 'inspirert av' Wilsons 14 punkter" (jfr. (5b2)). Men feil nr. 18 viser at dette ikke var kritikkverdig - det var ingen rimelig grunn til å kritisere Galtung for at han ikke nevnte Wilsons 14 punkter (siden det eneste de to listene vel har felles, er antall punkter).
(I) Galtung kan m.a.o. ikke kritiseres verken som i (G) eller (H). Dermed er det eneste kritikkverdige Hegge har påpekt om Galtung (i anklager med fasit, så vidt vi vet, jfr. (6c1)), det om møtet med tidligere utenriksministere (jfr. (1c1) i link) (om det var noe kritikkverdig i den ene anklagen uten fasit, jfr. (1c2) i link, eller i andre diskutable tema, f.eks. temaet for Hegges 2001-kommentar (link), er selvfølgelig diskutabelt).
(J) Minneord-setningen var (jfr. (2)): "Han [Per Egil Hegge] både avslørte og æreskjelte Johan Galtung, en fredsforsker Hegge mente pyntet seg med mange lånte fjær." Den eneste begrunnelsen for dette (så vidt vi vet, jfr. (3)), er altså det om møtet med tidligere utenriksministere (jfr. (I)) (ingen diskutable tema gjaldt temaet "lånte fjær"). Avstanden mellom minneord-setningen og begrunnelsen er uakseptabelt stor, av to grunner
(K) Den mest naturlige tolkingen av å pynte seg med lånte fjær, ikke minst siden Galtung var forfatter og forsker, er plagiering e.l. (jfr. (5a)). Plagiering e.l. er selvfølgelig en mye mer alvorlig feil enn det om møtet med tidligere utenriksministere (jfr. (1c1) i link). I dette tilfellet bidrar det følgende til å gjøre tolkingen plagiering e.l. enda mer naturlig:
Stanghelle skriver at (Hegge mente) Galtung "pyntet seg med mange lånte fjær" (vår understrekning) (jfr. (J)). Det ville være overraskende om en forfatter "pyntet seg med mange lånte fjær", og ingen (eller få) av eksemplene på dette, gjaldt plagiering e.l. (siden nær sagt det eneste en forfatter gjør "mange" ganger, er å skrive) (og når en skriver, er plagiering e.l. den mest naturlige måten å pynte seg med lånte fjær på).
I minneord-setningen skriver Stanghelle at Hegge "avslørte og æreskjelte" Galtung (og forklarer dette med det om "mange lånte fjær"). Dette signaliserer noe alvorlig, f.eks. plagiering e.l.
(L) Antallet - tallet 1 (det om møtet med tidligere utenriksministere) er i minneord-setningen blitt til "mange".
(M) Kan en forsvare minneord-setningen med at den bare anga hva "Hegge mente"? Nei:
(N) Stanghelle framstilte Hegge som troverdig, jfr. bl.a. "avslørte" i minneord-setningen (jfr. (J)).
(O) Punktene (K) og (L) innebærer at den mest naturlige tolkingen av minneord-setningen, er en alvorlig ærekrenkelse.
(P) Også mindre alvorlige tolkinger enn plagiering e.l., er en alvorlig ærekrenkelse, pga. ordet "mange".
(Q) En bør selvfølgelig ikke gjengi (en mening som er naturlig å tolke som)(jfr. (O) og (P)) en alvorlig ærekrenkelse, og framstille den som troverdig, uten å kunne begrunne at dette er berettiget (dvs. at ærekrenkelsen fortjener å bli gjengitt, og framstilt som troverdig).
(R) Vi tror Stanghelle gjorde det punkt (Q) sier en ikke bør gjøre: Vi tror at Stanghelle med ordet "mange", siktet til Hegges private mening, som Hegge ikke hadde publisert. Å publisere en privat mening (og formulere den slik at naturlige tolkinger er en alvorlig ærekrenkelse)(jfr. (O) og (P)), og framstille denne private meningen som troverdig, bryter i dette tilfellet med punkt (Q): Stanghelle kan ikke begrunne at dette er berettiget (jfr. ((J) - (L), (O) og (P)). Og da bør han selvfølgelig klargjøre det for leserne, dvs. rydde opp og vedgå den feilen han gjorde (jfr. (6b) og vår e-post 29. februar nedenfor). To merknader:
En kan spørre hvor informert Stanghelle var om Hegges troverdighet om Hernes/Galtung/Ingstad, da han skrev minneord-setningen, hvor informert han burde ha vært, og hvor stor feil han gjorde, gitt hans informasjon om Hegges troverdighet. Uavhengig av svarene på slike spørsmål, bør Stanghelle selvfølgelig rydde opp og vedgå den feil minneord-setningen var, gitt den informasjonen han nå har.
Var det om "mange lånte fjær" riktig? Hegge virker å ha lett med lys og lykte etter noe å kritisere Galtung for. Resultatet av dette, var likevel at bare 1 av 3 anklager mot Galtung med fasit, var riktig (dette gjaldt 1 av 4 anklager, hvis en tolker det om Wilsons 14 punkter som en anklage, jfr. (F)-(H)).
(S) Punktene (J) - (R) innebærer at Aftenposten bør rydde opp og vedgå den feilen, minneord-setningen var. En særlig grunn til det, er sakens alvor:
(T) Minneord-setningen er en del av det antakelig mest skammelige kapitlet i norsk pressehistorie (i fredstid) (jfr. (6d1b)).
(U) Minneord-setningen gir et mildt sagt misvisende inntrykk av dette kapitlet (jfr. handlingsmønster-feilen i (6)).
(V) Naturlige tolkinger av minneord-setningen, er en alvorlig ærekrenkelse (jfr. (O) og (P)). Ingen av Hegges anklager mot Galtung, var tilnærmelsesvis like alvorlige (jfr. (6c1)). Den eneste anklagen i dette kapitlet i norsk pressehistorie, som er i nærheten av minneord-setningen målt i alvor, er Hegges løgn om Ingstad (jfr. nederst i link).
(W) PFU skriver om Vær Varsom-plakaten (jfr. (14c) i link): "De etiske normene og den selvjustis som pressen driver, er i første rekke [vår understrekning] ment å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet." Minneord-setningen er m.a.o. et alvorlig brudd (jfr. (R), (U) og (V)) på det som i første rekke er formålet med Vær Varsom-plakaten.
(X) Hvis dere ikke svarer, m.a.o. ikke gjør noe med minneord-setningen, klager vi til PFU. Vi foreslår at i stedet blir dere og vi enige om hva dere gjør, f.eks. (8), slik at vi ikke behøver å gjøre noe.
Vennlig hilsen
Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen
Kommentarer
Legg inn en kommentar